Nye muligheter

Hvor skal jeg begynne? Med den tynne luften, de vide slettene, høye fjellene, de lange avstandene? Menneskene?

Vi er tilbake i «lavlandet» (så vidt under 3.000 meter) etter å ha besøkt skolen vår på Mallkini. I fem dager har vi fått være med barn og voksne. Se dem, le med dem, leke med dem og gråte med dem. Jeg har fulgt skolen i to år, fra avstand. Jeg har sett bildene hørt historiene og trodd at jeg har forstått. Men inntrykket disse menneskene og dette landskapet har gjort på meg kunne jeg aldri ha forestilt meg.

Vi kommer opp sent lørdag kveld etter å ha stått opp fire om morgenen og kjørt oppover gjennom fjellene i mange timer. Arequipa var bare barnemat i forhold. Her oppe er vi på 4.300 meter. Det føles som om luften er tappet for oksygen og bare det å gå opp fire trappetrinn er nok til å gjøre meg andpusten. Søndag kryper vi derfor nedover bakken mot skolen i sakte fart. Barna som bor lengst unna kommer nemlig til skolen allerede søndag og vi tenkte å få møtt noen av dem allerede. Inne på skolegården virker det helt tyst, men i det vi kommer inn gjennom porten ser vi nesten alle skolens elever i rekke og rad. Nye skoleuniformer. Alvorsminer.

Vi blir vist rundt. Klemt på. Avkrevd fotosessions. Det er utrolig hvor stort behov for nærhet disse barna har. Hvor trygge de er på oss fremmede. Dagen etter er det offisiell åpning av skolen. Rørende taler. Fantastiske danseoppvisninger. Foreldrene til barna har laget et festmåltid: Pacha manca. Poteter og marinert kjøtt bakt på varme stener.

Senere på kvelden tar vi med oss prosjektor og DVD-spiller og lager kino for de små. Det blir Pippi Langstrømpe på en av langveggene i kantina. Selv om de ikke forstår hva som blir sagt sitter de som fjetret og ler høylytt av ramlende politimenn og sterke jenter. Når filmen er over vil alle frem og kjenne på veggen der filmen spilles.

Siste kvelden før vi drar er det lysfest. Først skal det danses, så tennes det lykter rundt hele skolen. Etter hvert som fargene og lysene begynner å spre seg kommer barna frem med fantastiske figurer laget av farget papir som de har laget sammen med foreldrene sine for denne festen. Vi går i lysprakende prosesjon opp mot hovedgården der vi bor. Det er fantastisk. Dette er den beste måten å bli takket på noen av oss har opplevd. Både foreldre og barn er stolte og det er så godt å få være en del av det.

Men dette er solsiden. Når vi blir tatt med på en kjøretur oppover i fjellene skjønner vi at livet her oppe ikke bare er lek og latter. Avstandene her oppe er enorme. Den nærmeste gården ligger et par timers gange fra skolen. Og det er minst et par timer mellom hver av gårdene. Vi er her like etter regntiden, og området er ganske frodig, likevel oppleves det som gult, goldt. De blomstene som klarer å karre seg opp av jorden i den tynne luften har nesten ingen stilk og ligger tett oppå jorda.

Det er så mye mer å si, men jeg slutter her. Helt til sist vil jeg si takk. Tusen takk til dem som hver dag tar med alpakkaene opp i fjellet for å gjete dem. Tusen takk for at dere gir oss muligheten til å jobbe med det vi gjør. Tusen takk for gleden deres og for å vise oss et liv så annerledes fra vårt. Tusen takk. Nå håper jeg vi kan skaffe nok faddere til å gi noe tilbake. Vi trenger 300 faste givere for å sikre driften av skolen. Vi trenger 300 faddere for å gi disse menneskene nye muligheter og reelle valg.

Noen etterlyste bilder av mennesker de kjenner. Jeg lover at dere skal få se masse bilder når vi er tilbake, men i mellomtiden får dere nøye dere med dette bildet av bursdags-robert. Robert hadde bursdag den første dagen vår på Mallkini og på skolen hadde de laget en liten fest til ære for ham.