Siste reisebrev for denne gang: Avskjed med barna

Hvert år reiser Per og Kari til Peru. For å besøke skolen vår, for å kontrollere produksjonen av garn og klær, og for å hente inspirasjon. De vil gjerne dele sine opplevelser med dere, og vi legger ut reisebrev her jevnlig.

Vi har tatt avskjed med 58 triste barn i dag. Denne gangen har vi vært på Mallkini og Mirasolskolen i 8 dager og har fått sett mer av hverdagen og det daglige livet her oppe.

Det er trist å reise og vi kjenner begge på at det hadde vært fantastisk å være her enda lengre. Jeg har trent meg på spansk, begynner å forstå en del, men er helt håpløs når det gjelder å snakke selv. Dette blir tydeligere og tydeligere jo flere dager vi er her og behovet for å kunne kommunisere med barna uten Pers hjelp blir mer og mer påtrengende. Nå SKAL jeg begynne å studere spansk. Jeg har ett år på meg til neste gang.

Dette besøket har vært fullt av opplevelser, ikke de store som er lette å beskrive, men de små, men viktige som dreier seg om å se og bli sett. Blikk som utveksles, klemmer, utveksling av energi. Vi har vært 100% tilstede i møtet med barna, har sett dem le og gråte.

Har sett at de har blitt trygge barn som tørr å være åpne for oss som er fremmede, de tør å vise følelser både på godt å vondt. De er blitt trygge på seg selv, ikke minst de som har bodd på skolen fra starten av. Det er så lett å se forskjell på de som er nye og de som har vært på skolen en stund. Dette er det som gir vår innsats en mening.

Det å se at understimulerte barn kan endre seg så raskt. Det er flere av barna på skolen som er foreldreløse og som har levd alene en stund før de kom til skolen. Dette er kanskje de som endrer seg mest og som viser størst takknemmelighet for at de får være her. De har et enormt behov for fysisk kontakt og å bli sett. Og her må vi rose lærerene for at dette er noe de virkelig dyktige til!

Undervisningen begynner å falle på plass og det hele er blitt satt i system ved hjelp av Jimena fra Prescott. Dette har vært som en vitamininnsprøytning på lærerene og motivasjonen er på topp. Undervisningenen foregår fra åtte til to. Så får barna en varm lunch. Deretter er det undervisning på ettermiddagen, men dette er undervisning som dreier seg om dagliglivet. Dyrking av grønnsaker og poteter, søm, dans, tegning og kommunikasjon. Veldig populært, og viktig, for barn som har vokst opp i et lite steinhus og har hatt minimalt med stimuli annet enn det naturen kan by på og kommunikasjonen med den. Ikke at det er å forakte, for på denne tiden av året, hvor sola varmer, åkrene bugner av poteter og quinoa og temperaturen om nettene holder seg på plussiden er livet i Andesfjellene både utrolig vakkert, enkelt og problemfritt.

Det er noe annet når nattetemperaturen sniker seg ned mot minus 10, dagene er solfyllte, men det finnes ikke vann. Ingenting vil gro og det meste dreier seg om å dekkke basisbehovene.

Vi reiser hjem med et varmt hjerte for disse menneskene og denne kulturen. Behovet for å være her lenger blir sterkere for hver gang. Vi kjenner at dette begynner å bli en del av oss og at vi blir en viktig del også i deres liv. Vi har fått mange takknemmelige tibakemeldinger fra foreldre som sier at de har fått ”nye” barn, mange klemmer og håndhilsninger på vår vei.

Vi ser at dette vikelig gjør en forskjell og at disse barna er fremtiden i dette området. Kanskje er det elevene på Mirasolskolen som blir lokale leger, borgermestre, lærere og andre resurspersoner i dette samfunnet? For å kunne følge dem videre trenger vi å utvide skolen til en ungdomsskole, 5-årig. Dette vil kreve flere lærere, mer materiell, men klasserommene har vi, nå når byggetrinn 2 er snart ferdig. Så hjelp oss å verve flere faddere slik at vi kan sikre at det grunnlaget vi legger nå også kan følges opp i fremtiden!

Takk til dere alle.

Reisebrev 4: Første inntrykk av Mallkini

Hvert år reiser Per og Kari til Peru. For å besøke skolen vår, for å kontrollere produksjonen av garn og klær, og for å hente inspirasjon. De vil gjerne dele sine opplevelser med dere, og vi legger ut reisebrev her jevnlig.

Vi er fremme og har det helt FANTASTISK!!!

Veien til Mallkini og Mirasolskolen startet med en snartur innom markedet i Puno for å kjøpe ryggsekker til barna som bor på skolen. De går til og fra hjemmene sine hver fredag og søndag ettermiddag, og turen kan fort ta 4–5 timer hver vei. Da er det godt med en sekk som sitter behagelig på ryggen slik at de kan bære med seg halvparten av det de eier, resten ligger igjen på skolen. Vi fant en bod med sekker og etter iherdig pruting fikk vi ned prisen til 70,– pr sekk, ikke noe å si på det, men når beløpet skal ganges med 60 måtte vi grave dypt i lommeboken, og damene i boden stod igjen med store smil. Nå behøvde de ikke jobbe mere denne uken!

Vi ble, som vanlig, plukket opp av Moises og Juanita, og stor ble vår glede da vi fikk se at veiene både er utvidet og forbedret. I løpet av et års tid skal det til og med legges asfalt på veien som går fra Azangaro til jungelen. Det vil korte ned reisetiden til det halve og turen blir ikke minst mye mer behagelig. Så nå kan dere alle bare bestille billett og besøke skolen. Dere er hjertelig velkomne.

Vel framme krøp vi i seng og våknet til blå himmel og en deilig frokost med utsikt over Mallkini. Formen var på topp og ettter frokost spaserte vi ned til skolen. Der var det folketomt, alle var opptatt med undervisning, men vi snek oss inn i ett og ett klasserom og ble mottatt med jubel, sanger og velkomsthilsner. Vi satte oss ned i klasserommet med de eldste elevene og deltok på de to neste timene, den første var kommunikasjon og den andre var naturfag.

I naturfagtimen fikk vi se kjøkkenhagen hvor vi tok opp poteter til middagen. Vi fant minst fire sorter! Senere på dagen underviste Per og jeg om livet i Norge.

Kvelden gikk med til oppdateringer av prosjektet og det er utrolig flott å se hvor knirkefritt det hele går. Her er det bare behov for små justeringer og vi observerer at lærerene er veldig motiverte og barna er blitt rolige og disisplinerte, samtidg som der er utadvente, glade og enormt åpne for fysisk kontakt. Her er det lutter glede!

Neste formiddag gikk med til møter og diskusjon om hva som bør endres og hva som kan forbedres. Vi har nå ett års drift bak oss som barneskole og byggetrinn to er snart ferdig.

Pengene er snart oppbrukt og vi trenger å stramme inn og finne nye måter å sikre oss en stabil økonomsk framtid. Dette kan vi gjøre ved å øke garnsalget og i tillegg verve flere faddere. Det finnnes sikkert andre måter også og vi er takknemmelige for alle innspill. Men som i de fleste prosjekter som dette er det nødvendig å stramme inn livreima og det er det viktig at alle involverte forstår. Dette er ikke alltid like lett å få folket her til å skjønnne, for de ser jo på oss som ufattelig rike i forhold til seg selv. Og det har de jo aldeles rett i, men vi har alikevel ikke ubegrenset tilgang på midler.

På kvelden samlet vi alle og bakte brownies, noe de aldri hadde smakt før. Mange ivrige hender hjalp til, både med pisking og prøvesmaking. Men utfordringen kom når kaka skulle i ovnen. Her er det gassovn uten termometer og på 4300 m høyde oppfører ingrediensene seg totalt forskjellge fra hjemme. Temperaturen ble sjekket ved at kokken Bernardo stakk hånda inn i gassovenen med jevne mellomrom, kaka ekspanderte over kantene på panna og deretter kolapset den. Steikinga tok nesten tre ganger så lang tid som vanlig, men resultatet ble utrolig godt og var borte på et blunk.

I dag har vi tatt i mot en kjempestor lastebil fyllt med donasjoner fra Prescottskolen i Arequipa.

Her var det datamaskiner, fagbøker, pulter, stoler, kjøkkenutstyr, bokhyller og mye mere. Lastebilen var tømt på et blunk, for her er det ingen som behøver å bes mere enn en gang! Og så kom regnet og alt måtte flytttes under tak, og noe ble tatt i bruk umiddelbart. Nå sitter vi på venter på kveldsmaten, og den er helt sikker like utsøkt som alltid, og vi gleder oss til morgendagens ridetur med Cornelio. Vi skal besøke familiene langt oppe i fjellene og det fine er at barna er hjemme så vi får møte dem der også.

Tusen takk til Per og Kari. Det kommer flere oppdateringer fra skolen i begynnelsen av neste uke. I mellomtiden kan du jo bli fadder for skolen og støtte opp om det fantastiske arbeidet som gjøres for disse barna.

Reisebrev 2: Fantastiske nyheter for Mirasol-skolen!

Hvert år reiser Per og Kari til Peru. For å besøke skolen vår, for å kontrollere produksjonen av garn og klær, og for å hente inspirasjon. De vil gjerne dele sine opplevelser med dere, og vi legger ut reisebrev her jevnlig.

Jeg MÅ bare skrive til dere alle som følger med, for vi har fantastiske nyheter! Ja, det går bra med meg i høyden, for første gang, men det er ikke det jeg vil skrive om. Vi har vært i møter i hele dag, og dagens første møte ble begynnelsen på en helt fantastisk dag!

Vi traff Lourdres, vår kontaktperson hos garnprodusenten, for å få en oppdatering på hvordan det går på Mirasol-skolen før vi reiser opp for å besøke barna. Det er alltid en del som må gjennomgås, budsjetter og framdrift, men denne gangen var det noe helt annet hun ville fortelle oss. Vi kunne se at hun var nesten sprekkeferdig av både stolthet og glede!

Så kom nyhetene: Vi har vært så heldig å få en veileder og inspirator fra en privat skole i Arequipa. Jimenza er en flott ung kvinne på 32 år som er rektor på Prescott med ansvar for 1100 barn og 85 lærere. Barna er i alderen 4–14 år og skolen bygger på prinsippene: Åpenhet, mangfold og religionsfrihet. Vi var så heldig å få en omvisning på denne meget spesielle skolen som ble bygget på 70-tallet.

Alle bygningene er 1-etasjes oktanter (åttekanter) og det undervises med åpne dører og et åpent sinn. Det var en fantastisk atmosfære der, samtidig som at skolen er høyt ansett og skriver ut studenter med meget gode resultater. De har alt tenkelig tekninsk materiell, moderne læremetoder og de underviser bl.a. i sport, kunst, drama, kjemi, motorikk, data i tillegg til alle allmennfag. Vi fikk inntrykk av at alle fag var like viktige og at dette tilsammen dannet en helhet.

Denne damen har meldt seg frivillig til å bistå oss i utviklingen og organiseringen av Mirasol-skolen. Hun har besøkt Malkini og skolen vår flere ganger i løpet av de siste tre månedene. Hun har, i samarbeid med lærerene på skolen, satt opp en plan for det kommende skoleåret, både med hensyn til undervisning av elever og videreutdannelse og inspirasjon av lærerene. Alt kostnadsfritt!!! Det er nesten for godt til å være sant. I tillegg har Prescott som skole donert oss brukte skolebøker, datamaskiner, pulter og annet undervisningsmateriell. Dette sparer oss for store utgifter og løfter nivået på skolen vår raskt.

Hun er også visjonæer og vi har sammenfallende tanker om fremtiden og hviken retning vi ønsker å utvikle dette prosjektet. Først og fremst må vi få de daglige rutinene på plass, og hun har gjort en viktig jobb med å organisere lærerenes tidsforbruk. De er først og fremst lærere, men skal også drive et internat og de skal også ha tid for seg selv.

I tillegg skal de utvikle seg både som mennesker og som lærere. En del av dette gjøres ved at hun inviterer lærerene til Prescott-skolen, som gjestelærere jevnlig . Dette har hun laget en plan for gjennom hele det kommende skoleåret. Hun ser også nødvendigheten av å få i gang trinn to av prosjeket så raskt som mulig. Vi trenger virkelig en ungdomsskole. Og etter hvert ville det være fantastik om vi klarte å lage et undervisningsopplegg for moderne alpakkadrift og jordbruk for indianerne på høyslettene, slik at de kan utvikle dette området og at det blir et attraktivt sted å leve.

Både Per og jeg var sterkt berørt av møtet med denne flotte kvinnen, som underveis viste oss et menneske med sterk integritet, stor åpenhet og en enorm tilstedeværelse i møte både med oss, elver og lærere som vi møtte underveis. Vi kan ingenting om å drive en skole, men vi føler et her har vi fått tilsendt en gave og en kjemperessurs som vi kan ha stor glede og nytte av i fremtiden. Det er nesten for godt til å være sant, men er det noe vi har lært underveis i dette prosjektet så er det å stole på at ting faller på plass så lenge vi følger det vi føler er riktig og at vi ikke lar oss styre av penger eller frykt.

Takk til dere alle sammen som er en viktig del av dette eventyret.

Et fjell av luer og votter!

Tusen takk til dere som har sendt sokker, votter og luer til barna på Mirasolskolen. Per og Kari reiser på torsdag (følg med her på bloggen for å lese reisebrevene fra dem), og kommer til å ta med seg masse fine strikkeplagg over til skolen. Så langt har vi fått inn 26 luer, 18 par votter og 1 par sokker.

Ble du for sent ute til å bidra? Ikke fortvil. Vi tar imot sokker, votter og luer hele året, samler det opp og tar det med oss neste gang vi reiser: Det kommer dit det skal!

Det er tre fantastiske strikkere som har sendt oss sine bidrag. Denise Samson har strikket hele 14 luer og 18 par votter. Tove Elisabeth Noer har heklet og strikket 12 fargerike luer og Anne Skøyen (Annepålandet) har strikket et par tøffe sokker.

Jeg ble mektig imponert over insatsen til Denise, så jeg tok en telefon til henne for å takke for hjelpen. Hun kunne fortelle meg at alt var strikket i løpet av tre (!!) uker. Det er det vi må kalle en strikkemaskin!

– Jeg er fadder for skolen, og veldig glad i å strikke. Når dere oppfordret på Facebook til å bidra, så måtte jeg bare hjelpe til. Dessuten er det hyggelig å ha noe meningsfylt å drive med. Jeg vet at det blir satt pris på og at det hjelper noen som trenger det, sier Denise.

Samtidig som at hun er fadder, og bidrar med masse hjelp til skolen, har hun også gjort seg selv til en av våre fremste talspersoner og verver nye faddere ved enhver anledning.

– Skolen trenger stadig penger, og til forskjell fra de store organisasjonene så vet jeg at alle pengene  går direkte dit de skal. Ingenting forsvinner i administrasjonskostnader. Derfor er det ekstra hyggelig å fortelle om prosjektet til andre.

Denise har allerede meldt seg som fast sokkestrikkerske, og jeg håper det er flere som har lyst til å bidra, enten om det er én sokk, eller tyve.

Fargerike luer fra Tove Noer

Tøffe sokker fra Anne Skøyen

Oppdtaring: Siden denne blogposten ble skrevet har vi fått inn enda flere votter og sokker. Takk til Dubedåre og Gerd Walle.

Kari viser frem litt av det vi har fått fra Gerd Walle og Dubedåre

Gratis oppskrift på Vriddribbluen

Strikkespinn har tidligere delt mange fine oppskrifter med leserne våre, og idag presenterer vi Vriddribblue. (Last ned oppskriften ved å klikke på lenken). En myk, deilig lue, strikket i Mirasol.

– Denne luen er for tiden mitt yndlingshodeplagg. Veldig myk og god, og lettstrikket, sier Edel Marie, fra Strikkespinn.

Tusen takk for at du deler denne med oss og våre lesere.

Har du en oppskrift i garn fra Du Store Alpakka? Send oss oppskriften som PDF, bilder og litt informasjon om deg og plagget, så kanskje vi kan dele den med leserene her på bloggen. Send til: kaja.marie@dustorealpakka.com

Støtte til Mirasolprosjektet

Marit Breien Abrahamsen som driver bloggen duBedåre sendte nettopp en hyggelig e-post til oss. Hun hadde hørt nyss om at vi samler inn sokker og votter til barna på Mirasol-skolen. For det første ville hun gjerne sende oss noen vi kunne ta med oss over, og for det andre ville hun gjerne dele litt publisitet med oss. Hun skulle nemlig få presseomtale i sin lokalavis, og regnet med at det ville føre til flere besøk på bloggen hennes. Derfor la hun ut en lang post om prosjektet vårt og innsamlingen av vottene og sokkene for å innspirere sine lesere til å bidra.

Tusen takk Marit! Det er sånne som deg som gjør det mulig for oss å gi disse fantastiske barna en ordentlig skolegang.

Strikk sokker til Mirasol-barna

Vi får stadig vekk henvendelser fra kunder som har lyst til å gjøre noe ekstra for barna ved Mirasol-skolen ved å strikke sokker for dem. Det setter vi veldig stor pris på og når vi reiser for å besøke skolen igjen i begynnelsen av mars, tar vi gjerne sokker til barna med på turen.

Barna er mellom 6 og 12 år gamle, og det er omtrent like mange gutter som jenter.

Sokkene kan sendes til:

Du Store Alpakka AS
Mohagasvingen 4
2770 Jaren