Design, gjenbruk og rettferdig handel

treat-camilla-hounsell-halvorsen-72-dpiDet fargerike fatet Treat er laget av resirkulerte lampeskjermer og T’ika, bomullsgarnet fra The Mirasol Collection. Designeren, Camilla Hounsell Halvorsen, er student ved Kunsthøyskolen i Oslo og har ved flere anledninger stilt ut designene sine.

– Jeg stilte ut i Stockholm i februar med stolen Drops og puffene Dusk og i fjor stilte jeg ut krakken Vikane på DogA, i Sandnes med utstillingen  «A World of folk», og på møbelmessen i Milano på standen til «Stavanger 2008», satt sammen av den anerkjente trendanalytikeren og kuratoren Li Edelkoort, sier Halvorsen. Hun sier også at møtet med den nederlandske trendanalytikeren har vært med og forme henne som designer.

Når vi spør henne om hvorfor hun fokuserer på gjenbruk svarer hun dette:
– Viktigheten av å ta tak i gjenstander og materialer som andre ser som søppel, og gi de en ny sjanse er noe som motiverer meg kreativt og som jeg synes er en meget viktig tanke som designer. Jeg vil gi en egenart og identitet til produktene, slik at folk kan bli glad i og tar vare på dem.

treat-camilla-hounsell-halvorsen150

Det fargerike bomullsgarnet T’ika har hun brukt til å dekorere lampeskjermene. Garnet gir 9 % av innkjøpsprisen til skoleprosjektet vårt i Peru.

– På jakt etter garn til Treat kom jeg litt tilfeldig over T’ika fra Du Store Alpakka. Det jeg oppdaget først var hvor perfekt garnets utseende, kvalitet og fargeutvalg var for at fatene skal kunne fylle sin funksjon og sitt estetiske uttrykk på en god måte. Som designer er rettferdig handel noe jeg fokuserer på og ser viktigheten av. At garnet Tik’a også er en del av The Mirasol Collection gir Treat en profil jeg er stolt av, avslutter hun.
Camilla Hounsell Halvorsen skal være månedens venn i butikken vår på Grünerløkka i juni/juli. Der vil du få mulighet til å kjøpe disse fantastiske fatene.

Hjem, kjære hjem

Flyvinge

Beklager stillheten den siste uken av turen vår, men det har vært så mange inntrykk. Lørdag landet vi altså på Gardermoen og fikk igjen norsk jord under beina, men før det og etter den siste posten jeg skrev har det skjedd mye.

Som kanskje noen av dere fikk med dere ble avreisen vår fra Urubamba hindret av streik. Bøndene i Peru streiket for å markere rettighetene sine til vannet og det gjorde de ved å legge store (og små) steiner, røtter og glasskår ut i veien. Noen steder var det store blokkeringer, andre steder bare nok med stein til å gjøre veien ufremkommelig. Uansett, vi hadde hørt at streiken skulle vare bare en dag, men da det nærmet seg kvelden fikk vi mange motstridende beskjeder. Noen sa det snart var over, andre at streiken skulle utvides og forlenges. Vi hadde pakket alle baggene våre og var klar til å dra dersom det skulle bli mulig. Like før åtte kom bussjåføren løpende inn på hotellet, skulle vi dra måtte vi gjøre det nå. Det var bestemt at streiken skulle vare lenger, men de streikende hadde gått hjem et par timer for å spise og gjøre seg klar til nattskiftet.

Jeg må innrømme at hjertet slo litt fortere når vi snek oss ut i bakgården og inn på bussen, før vi kjørte avgårde. Vel ute på hovedveien var det ingen å se, bare mengder av stein. Heldigvis hadde noen kjørt før oss og det var ryddet en «sti» til bussen hele veien over fjellet til Cuzco. Turen tar vanligvis 1,5 time, men med slalåmkjøringen vår tok det 2,5 før vi var fremme. Jeg ble imponert over innsatsviljen til de som streiket, det var ikke store områder av veien det ikke lå stein på, og alt hadde skjedd i løpet av noen få timer tidligere på dagen.

Cuzco var en nydelig by, med stolt arkitektur og mange spennende møter. Blant annet fikk vi møte to sjamaner (eller rettere sagt det tilsvarende sjamaner for Inkaene), vi fikk spise deilig mat og rakk å forelske oss i byen før det altfor fort ble på tide å dra videre.

I Lima ble vi møtt med tanken på at turen snart var over, en både trist og god tanke for de fleste av oss. Jeg for min del tar med meg masse minner fra et fantastisk land med mange fantastiske mennesker. Jeg har også fått en ny respekt og mengder med takknemlighet for det priviligerte livet jeg lever, og jeg håper at jeg kan bruke det til å gjøre verden til et bedre sted for oss alle. Kanskje er det i disse tider ekstra viktig at vi alle tenker gjennom hva som er viktig for oss. Hvor vi bør bruke tiden og pengene våre, og hvor vi absolutt ikke trenger å bruke den.

Neste tirsdag (28. april) inviterer vi til Mirasolforedrag i butikken i Oslo i forbindelse med strikkeklubben. Der skal vi blant annet fortelle og vise bilder fra skolen vår. Denne kvelden koster strikkeklubben 30 kroner, pengene går uavkortet til skoleprosjektet. Det vil også bli mulig å tegne seg som fadder for skolen.

Tusen takk til alle de flotte menneskene i reisefølget. Dere har vært fantastiske! Tusen takk til alle dere som har fulgt oss på turen, jeg håper dere vil hjelpe oss videre i neste fase for å gjøre flere drømmer til virkelighet.

Machu Picchu og streik

I går opplevde vi det som for meg har vært et av turens høydepunkt. Machu Picchu. Inkaenes hemmelige by. Byen ligger et par timers reise fra Urumbamba på grensen til jungelen. Det er ekstremt grønt og landskapet er majestetisk.

Robert og Per på toget fra Ollantaytamba til Aguas Calientes en tidlig morgen

Robert og Per på toget fra Ollantaytamba til Aguas Calientes en tidlig morgen

Vi sto opp tidlig, tidlig (klokken 4.00) for å komme oss avgårde. Machu Picchu har utrolig mange besøkende, og det er begrenset hvor mange som får komme inn hver dag, for å hindre slitasje på stedet. I tillegg er det begrenset med plasser på toget som tar deg inn og ut av nærmeste by, så skal du til Peru er det lurt å bestille togbilletter og inngangsbilletter i god tid.

Regnskyene fant det heldigvis for godt å lette når vi kom opp til Machu Picchu.

Regnskyene fant det heldigvis for godt å lette når vi kom opp til Machu Picchu.

Uansett, etter en tidlig morgen og mye bølling på toget (av undertegnede og flere med henne) kom vi frem rundt åtte om morgenen. Machu Picchu ble oppdaget av en professor fra Yale i 1911 og ble aldri funnet av spanjolene da de invaderte landet. Byen var bebodd hovedsakelig av de øvre klassene i samfunnet. Vi hadde håpet på å se en condor mens vi var der, men de er et sjeldent syn.

I og rundt byen er det masse flott planter, blant annet disse orkideene.

I og rundt byen er det masse flott planter, blant annet disse orkideene.

I dag har vi vært oppholdt av streik. Bøndene i Peru streiker fordi de er redde for at rettighetene til vannet skal privatiseres. Det har vi full forståelse for og har tatt en rolig tur rundt i byen i påvente av at streiken blir avblåst. Det ser ut til at vi skal komme oss ut av Urubamba og til Cuzco i løpet av ettermiddagen. Det blir trist å forlate Jim og hans fantastiske familie, men det blir spennende å ta fatt på siste del av turen.

Det typiske turistbildet fra Machu Picchu.

Det typiske turistbildet fra Machu Picchu.

En hellig dal

De siste dagene har vi tilbragt i Urubamba-dalen. Dette kalte inkaene for sin hellige dal, og etter å ha vært på over 4000 meter, hvor nesten ingenting vokser, så skjønner jeg hvorfor. Her nede (vi er fortsatt på godt over 2000 meter) er temperaturen ganske stabil, det er fuktigere og frodigere og nedover hele dalen hadde inkaene bygget terrasser for å dyrke grønnsaker.

Terrassene i Pisac

Terrassene i Pisac

Før vi dro bestemte vi oss for å bli bedre kjent med inka-kulturen. Det har vi blant annet gjort ved å lage og delta på en del seremonier som var typiske for inkaene. Seremoniene har vi blitt kjent med blant annet gjennom boka «Inka-innvielsen», en peruansk læremester og en sjaman.

På Ollantaytambo gjorde vi en vindøvelse. Dette er godt bevarte terasser hvor det blant annet er mulig å se de fantastiske vanningssystemene inkaene hadde. Overfor soltempelet på stedet er det en vindtunnel hvor vinden fra tre forskjellige daler møter hverandre. Der blåser det kraftig og inkaene brukte dette stedet til å rense ut gammel energi fra auraen sin (de kaller auranen for boblen eller egget), og fra halschakraet. Det er en kraftfull opplevelse å stå ytterst på kanten på de gamle ruinene og kjenne vinden røske i kroppen.

De gamle inkamurene er nøyaktig skåret ut for at de skal være stabile for eksempel under jordskjelv.

De gamle inkamurene er nøyaktig skåret ut for at de skal være stabile for eksempel under jordskjelv.

Neste dag reiste vi til Pisac. Her er det også terrasser, men disse er langt større en de du finner i Ollantaytambo. Her er det også flere templer, men denne dagen skulle vi ikke til et av dem. Vi fikk tak i en guide som først ledet oss til toppen av fjellet som ligger over terrassene. Det betød en til tider strabasiøs klatretur i den vakre naturen. På toppen gjorde vi en solseremoni. Alle satt i ring og tok inn solenergien. Noe av det magiske med opplevelsen var at det regnet den dagen, men da vi satt der oppe blåste skyene unna og vi fikk vakkert solskinn. (Jeg ble solbrent på de få minuttene vi satt der). Ikke bare det, men det var massevis av fugler og sommerfugler som samlet seg rundt oss.

Når vi var ferdig gikk vi nedover på den andre siden av fjellet. Der fant vi en liten hule hvor vi gjorde en moder-jord-seremoni.

Inger-Margrethe, Linda og Robert i en naturlig tunnel på vei ned fra solseremonien i Pisac.

Inger-Margrethe, Linda og Robert i en naturlig tunnel på vei ned fra solseremonien i Pisac.

Pisac skal visstnok ha et av de beste markedene i denne delen av Peru, det fikk vi dessverre ikke mulighet til å finne ut av. Da vi kom ned i byen holdt de nemlig på å pakke ned fordi det var langfredag. Peru er et katolsk land og det er prosesjoner i de fleste byene. Derfor dro vi inn til Urubamba by om kvelden for å ta en kikk. På gatene hadde de laget vakre «gatemalerier» med farget sagmugg. Det var utrolig hvor mye fint de hadde laget i løpet av noen få timer. Da prosesjonen kom tråkket det over bildene for å markere livets forgjengelighet. Her er et bilde av Jesus før og etter.

Jesus før

Jesus før

Jesus etter

Jesus etter

Påskeaften reiste vi og besøkte Cinchero. I denne landsbyen har de holdt de gamle vevetradisjonene i live helt fra gammelt av, og barna kommer inn til verkstedet hver lørdag for å lære de gamle mønstrene. Vi får vite at det tar minst 6 måneder å veve et sengeteppe. Det må man ha respekt for.

En av de unge jentene som lærer de gamle vevmønstrene.

En av de unge jentene som lærer de gamle vevmønstrene.

Et vevd sengeteppe fra Cinchero

Et vevd sengeteppe fra Cinchero

Senere reiser vi til Las Salinas. Da inkaene kom hit oppdaget de en elv hvor det lå salt langs breddene. De fulgte elven til utspringet, en liten hule i fjellet, og fant ut at de skulle utnytte gaven Mord Jord hadde gitt dem. Derfor bygget de terrasser med mengder av små basseng (omlag 4.000) hvor de samler opp det varme saltvannet. Når vannet tørker ligger det igjen 30 cm med økologisk salt i hvert basseng. (Det smaker veldig godt).

Saltbadene i Las Salinas før de blir fylt.

Saltbadene i Las Salinas før de blir fylt.

Kanalen med saltvann.

Kanalen med saltvann.

Om kvelden tok vi ut forbryterne i oss selv og reiste til Moray sammen med en sjaman. Moray er et gammelt, hellig sted for inkaene. Her er det tre runde «tribuner». Vi snek oss inn etter stengetid, og sammen med sjamanen gjennomførte vi en fullmåneseremoni med ofringer til Moder Jord. Som vanlig regnet det lett da vi dro, men under meditasjonen kom fullmånen frem lyste opp hele dalen. Inkaene ofrer det som de selv setter pris på. I den lille pakken sjamanen lagde lå det cocablader, blomster, kjeks og godteri, lamafett, garn, urter, bønner og frø.

Dagstidsbilde fra en av sirkelterrassene i Moray

Dagstidsbilde fra en av sirkelterrassene i Moray

Her i Urubamba har vi bodd på Quinta Patawasi, et kjempehyggelig Bed & Breakfast drevet av Jim Rogers og hans familie.

Nye muligheter

Hvor skal jeg begynne? Med den tynne luften, de vide slettene, høye fjellene, de lange avstandene? Menneskene?

Vi er tilbake i «lavlandet» (så vidt under 3.000 meter) etter å ha besøkt skolen vår på Mallkini. I fem dager har vi fått være med barn og voksne. Se dem, le med dem, leke med dem og gråte med dem. Jeg har fulgt skolen i to år, fra avstand. Jeg har sett bildene hørt historiene og trodd at jeg har forstått. Men inntrykket disse menneskene og dette landskapet har gjort på meg kunne jeg aldri ha forestilt meg.

Vi kommer opp sent lørdag kveld etter å ha stått opp fire om morgenen og kjørt oppover gjennom fjellene i mange timer. Arequipa var bare barnemat i forhold. Her oppe er vi på 4.300 meter. Det føles som om luften er tappet for oksygen og bare det å gå opp fire trappetrinn er nok til å gjøre meg andpusten. Søndag kryper vi derfor nedover bakken mot skolen i sakte fart. Barna som bor lengst unna kommer nemlig til skolen allerede søndag og vi tenkte å få møtt noen av dem allerede. Inne på skolegården virker det helt tyst, men i det vi kommer inn gjennom porten ser vi nesten alle skolens elever i rekke og rad. Nye skoleuniformer. Alvorsminer.

Oppstilt

Vi blir vist rundt. Klemt på. Avkrevd fotosessions. Det er utrolig hvor stort behov for nærhet disse barna har. Hvor trygge de er på oss fremmede. Dagen etter er det offisiell åpning av skolen. Rørende taler. Fantastiske danseoppvisninger. Foreldrene til barna har laget et festmåltid: Pacha manca. Poteter og marinert kjøtt bakt på varme stener.

Pacha manca

Senere på kvelden tar vi med oss prosjektor og DVD-spiller og lager kino for de små. Det blir Pippi Langstrømpe på en av langveggene i kantina. Selv om de ikke forstår hva som blir sagt sitter de som fjetret og ler høylytt av ramlende politimenn og sterke jenter. Når filmen er over vil alle frem og kjenne på veggen der filmen spilles.

photophoto

Siste kvelden før vi drar er det lysfest. Først skal det danses, så tennes det lykter rundt hele skolen. Etter hvert som fargene og lysene begynner å spre seg kommer barna frem med fantastiske figurer laget av farget papir som de har laget sammen med foreldrene sine for denne festen. Vi går i lysprakende prosesjon opp mot hovedgården der vi bor. Det er fantastisk. Dette er den beste måten å bli takket på noen av oss har opplevd. Både foreldre og barn er stolte og det er så godt å få være en del av det.

Fakler

lysfly

Men dette er solsiden. Når vi blir tatt med på en kjøretur oppover i fjellene skjønner vi at livet her oppe ikke bare er lek og latter. Avstandene her oppe er enorme. Den nærmeste gården ligger et par timers gange fra skolen. Og det er minst et par timer mellom hver av gårdene. Vi er her like etter regntiden, og området er ganske frodig, likevel oppleves det som gult, goldt. De blomstene som klarer å karre seg opp av jorden i den tynne luften har nesten ingen stilk og ligger tett oppå jorda.

landskap

Det er så mye mer å si, men jeg slutter her. Helt til sist vil jeg si takk. Tusen takk til dem som hver dag tar med alpakkaene opp i fjellet for å gjete dem. Tusen takk for at dere gir oss muligheten til å jobbe med det vi gjør. Tusen takk for gleden deres og for å vise oss et liv så annerledes fra vårt. Tusen takk. Nå håper jeg vi kan skaffe nok faddere til å gi noe tilbake. Vi trenger 300 faste givere for å sikre driften av skolen. Vi trenger 300 faddere for å gi disse menneskene nye muligheter og reelle valg.

Noen etterlyste bilder av mennesker de kjenner. Jeg lover at dere skal få se masse bilder når vi er tilbake, men i mellomtiden får dere nøye dere med dette bildet av bursdags-robert. Robert hadde bursdag den første dagen vår på Mallkini og på skolen hadde de laget en liten fest til ære for ham.

Noen etterlyste bilder av mennesker de kjenner. Jeg lover at dere skal få se masse bilder når vi er tilbake, men i mellomtiden får dere nøye dere med dette bildet av bursdags-robert. Robert hadde bursdag den første dagen vår på Mallkini og på skolen hadde de laget en liten fest til ære for ham.

Nærkontakt

Natt til i går var det jordskjelv her i Arequipa. Noen sier det målte 4,8 på Richters skala. Det var ingen fare, og skjelvet varte ikke lenge, men det var nok til å sette en liten støkk i undertegnede. Desto morsommere ble det jo dagen derpå (1. april…), da Kari og Per (og deres medsammensvorne) fant ut at de skulle utnytte hendelsen til sin fulle potensiale. Alle som kom dinglende inn til frokost etter dem fikk nemlig beskjed om at det var fare for utbrudd på Misti (en vulkan som ligger like utenfor byen) og at alle turister skulle evakueres. Jeg må innrømme at jeg var i tvil et lite øyeblikk, men det var ikke jeg som gikk fem på. 😉

Ellers har de aller fleste nå vært igjennom sin runde med magesjau, noen har ligget til sengs en hel dag, andre har i det minste holdt seg stående. Det hører vel med når magen skal møte en ny kultur og nye bakterier.

En nesten helt ny alpakka på Mundo Alpaca

En nesten helt ny alpakka på Mundo Alpaca

Dagens tema har vært Alpakka, på alle mulige måter. Før lunsj startet vi med å besøke Mundo Alpaca. Kommer du noen gang til Arequipa er det vel vært et besøk. Dette er et opplevelsessenter tilegnet alpakkaen. Når vi var på besøk hadde de både alpakka, lama og guanaco på tunet. Visste du at det finnes 8 fibre i verden som er regnet for å være «edle»? Av dem er halvparten fra dyrene i lama-familien. Alpakka, lama, guanako og den sjeldne vicunjaen er alle regnet for å ha blant verdens beste fiber.

Alpakka kommer i et stort utvalg naturlige farger

Alpakka kommer i et stort utvalg naturlige farger

Til lunsj var det også alpakka på menyen. Alpakka har veldig magert og mørt kjøtt, og ettersom de lever så fritt er det mye smak i kjøttet. Alpakka blir aldri slaktet for skinnet eller kjøttet, til det er håret altfor verdifullt. Men en alpakkaflokk består naturlig av en mann og ti hunner. Hannene som faller utenfor blir derfor enten solgt eller slaktet og peruanerne bruker hele alpakkaen når de først slakter den. Både skinnet, skjøttet og beina.

Håndsortering av farger og kvaliteter

Håndsortering av farger og kvaliteter

Men vi hadde enda ikke fått nok av disse fantastiske dyrene. Etter lunsj dro vi derfor på fabrikkbesøk for å se på produksjonen av garnet. Alpakkafiberet kan bare sorteres for hånd, og alle de naturlige fargene og finhetsgradene av fiberet blir sortert ved hjelp av fingerfølelsen til omlag 200 damer. Dette er kunnskap som ofte går i arv fra mor til datter, og ikke noe som kan læres så lett. I tillegg er det en lang prosess for å få hårene fra alpakkaen og til ferdige nøster. Jeg har i hvert fall fått en enorm respekt for alt arbeidet som kreves for at jeg skal kunne holde et nøste alpakkagarn mellom hendene.

Kardet garn i tønner, klart til å spinnes.

Kardet garn i tønner, klart til å spinnes.

I morgen reiser vi lenger opp i fjellene. Først til Titicacasjøen, og så opp til skolen for den offisielle åpningen. Dere kommer ikke til å høre fra oss igjen på nesten en uke, siden det ikke er internettdekning dit vi skal, men jeg lover å fortelle om alt så snart vi er tilkoblet igjen.

Sjøsprøyt og høydesyke

Utsikt mot Lima fra Barranco

Utsikt mot Lima fra Barranco

Det har gått to dager siden forrige oppdatering, og for resiefølget vårt har det skjedd mye. Vi avsluttet besøket vårt i Lima med en tur til strikkefabrikken. Der har vi startet produksjonen av prototyper for neste vårs kolleksjon. Før vi reiste til flyplassen for å komme opp i høyden tok vi turen ut til Barranco og spiste fantastisk kreolsk mat. Deretter gikk vi ned til stranden, der både små og store badeløver fikk duppet seg i Stillehavet. Både hår og undertøy til alle som var uti var fullt av sand da vi kom oss tilbake til bussen.

Far og barn Børmarken bader

Far og barn Børmarken bader

Vel ute på flyplassen skulle vi nesten ikke få med oss alle. Flyselskapet hadde «slettet» en av billettene, og ville ha oss til å kjøpe nye billetter. Per og Christian fikk beskjed om å vente på neste fly, men etter mye diskusjon og en heftig løpetur gjennom Lima flyplass, kom de seg likevel med på det samme flyet som resten av oss.

Utsikt mot Lima fra flyplassen

Utsikt mot Lima fra flyplassen

Vel oppe i høyden ble vi kjørt til et vakkert hotell: La Casa Mi Abuela – Min Bestemors Hage. Navnet har den pågrunn av det flotte hageanlegget, med blomster, fugler, fontener og badebasseng. Her har vi riktig kost oss siden vi kom. Høydesyken har vi sluppet foreløpig, noen har det til og med langt bedre her oppe i høyden enn nede i lavlandet. Jeg for min del må innrømme at det er litt tungt å puste, selv om det blir stadig bedre.

Maren hadde ikke fått nok av vann og hev seg uti bassenget så snart vi kom oss på hotellet

Maren hadde ikke fått nok av vann og hev seg uti bassenget så snart vi kom oss på hotellet

En av de mange vakre blomstene i bestemors hage.

En av de mange vakre blomstene i bestemors hage.

Arequipa er en ganske stor by med ca. 1,2 millioner innbyggere. Andre millionbyer vi kjenner er Stockholm og København, men du må fort kaste forventningene dine når du kommer til denne byen. Den føles som en pitteliten landsby. Husene er lave. Sentrum lite og oversiktlig, og menneskene smilende og vennlige. Jeg tror Arequipas største severdighet er klosteret: La Santa Catalina. Det er en by i byen, med vakre bygninger, små plasser, massevis av blomster og fantastiske farger. Vi tok oss en tur i går kveld, når gatene var opplyst av fakler. Det var utrolig flott å få oppleve. Klosteret er i drift fortsatt i dag, selv om det er lang færre nonner her nå enn tidligere.

Kveldsvandring i Santa Catalina-klosteret

Kveldsvandring i Santa Catalina-klosteret

I morgen skal vi besøke spinneriet og garnfabrikken, så reiser vi til Titicacasjøen og Mallkini. Alltid noe å se frem til!