Verv en fadder – få garn og strikkepinner!

Vi trenger flere faddere til Mirasolprosjektet. Derfor lanserer vi nå en stor vervekampanje. Kjenner du noen som kunne tenke seg å støtte prosjektet? Verv dem som faddere i dag. De får bidra på et fantastisk prosjekt, vi sikrer finansieringen av skolen, og du får fine premier.

Premier fra første verving

En fadder betaler 250,– i måneden og betyr utrolig mye for oss, derfor ønsker vi å gi deg som verver en belønning allerede fra første verving. Her er premiene du kan få:

Verv 1 og få:

  • Strikk fra Scratch
  • 2 nøster Hacho
  • Spectra strømpepinner nr. 4

Total verdi: 233,–

Verv 2 og få:

  • Strikk fra Scratch
  • 5 nøster Hacho
  • Spectra strømpepinner nr. 4

Total verdi: 386,–

Verv 3 og få:

  • Strikk fra Scratch
  • Strømpepinnesett i Symfonie Wood

Total verdi: 539,–

Verv 4 og få:

  • Strikk fra Scratch
  • Strømpepinnesett i Symfonie Wood
  • 5 nøster Hacho

Total verdi: 794

Verv 5 og få:

  • Strikk fra Scratch
  • Luksusgavesett i Symfonie Wood
  • 5 nøster Hacho

Total verdi: 1263,–

Høres dette ut som noe du vil være med på? Skriv ut vervekupongen og send den inn til oss med det samme. Du kan også sende oss en e-post til kontor@dustorealpakka.com. Du trenger ikke å være fadder fra før, for å verve nye faddere, men kanskje er dette en strålende mulighet for å bli fadder selv?

Vervingen blir registrert når vi har mottatt første innbetaling fra den nye fadderen.

NB: Alle penger som samles inn går uavkortet til Mirasolprosjektet, vervepremiene er donert fra Du Store Alpakka.

Siste reisebrev for denne gang: Avskjed med barna

Hvert år reiser Per og Kari til Peru. For å besøke skolen vår, for å kontrollere produksjonen av garn og klær, og for å hente inspirasjon. De vil gjerne dele sine opplevelser med dere, og vi legger ut reisebrev her jevnlig.

Vi har tatt avskjed med 58 triste barn i dag. Denne gangen har vi vært på Mallkini og Mirasolskolen i 8 dager og har fått sett mer av hverdagen og det daglige livet her oppe.

Det er trist å reise og vi kjenner begge på at det hadde vært fantastisk å være her enda lengre. Jeg har trent meg på spansk, begynner å forstå en del, men er helt håpløs når det gjelder å snakke selv. Dette blir tydeligere og tydeligere jo flere dager vi er her og behovet for å kunne kommunisere med barna uten Pers hjelp blir mer og mer påtrengende. Nå SKAL jeg begynne å studere spansk. Jeg har ett år på meg til neste gang.

Dette besøket har vært fullt av opplevelser, ikke de store som er lette å beskrive, men de små, men viktige som dreier seg om å se og bli sett. Blikk som utveksles, klemmer, utveksling av energi. Vi har vært 100% tilstede i møtet med barna, har sett dem le og gråte.

Har sett at de har blitt trygge barn som tørr å være åpne for oss som er fremmede, de tør å vise følelser både på godt å vondt. De er blitt trygge på seg selv, ikke minst de som har bodd på skolen fra starten av. Det er så lett å se forskjell på de som er nye og de som har vært på skolen en stund. Dette er det som gir vår innsats en mening.

Det å se at understimulerte barn kan endre seg så raskt. Det er flere av barna på skolen som er foreldreløse og som har levd alene en stund før de kom til skolen. Dette er kanskje de som endrer seg mest og som viser størst takknemmelighet for at de får være her. De har et enormt behov for fysisk kontakt og å bli sett. Og her må vi rose lærerene for at dette er noe de virkelig dyktige til!

Undervisningen begynner å falle på plass og det hele er blitt satt i system ved hjelp av Jimena fra Prescott. Dette har vært som en vitamininnsprøytning på lærerene og motivasjonen er på topp. Undervisningenen foregår fra åtte til to. Så får barna en varm lunch. Deretter er det undervisning på ettermiddagen, men dette er undervisning som dreier seg om dagliglivet. Dyrking av grønnsaker og poteter, søm, dans, tegning og kommunikasjon. Veldig populært, og viktig, for barn som har vokst opp i et lite steinhus og har hatt minimalt med stimuli annet enn det naturen kan by på og kommunikasjonen med den. Ikke at det er å forakte, for på denne tiden av året, hvor sola varmer, åkrene bugner av poteter og quinoa og temperaturen om nettene holder seg på plussiden er livet i Andesfjellene både utrolig vakkert, enkelt og problemfritt.

Det er noe annet når nattetemperaturen sniker seg ned mot minus 10, dagene er solfyllte, men det finnes ikke vann. Ingenting vil gro og det meste dreier seg om å dekkke basisbehovene.

Vi reiser hjem med et varmt hjerte for disse menneskene og denne kulturen. Behovet for å være her lenger blir sterkere for hver gang. Vi kjenner at dette begynner å bli en del av oss og at vi blir en viktig del også i deres liv. Vi har fått mange takknemmelige tibakemeldinger fra foreldre som sier at de har fått ”nye” barn, mange klemmer og håndhilsninger på vår vei.

Vi ser at dette vikelig gjør en forskjell og at disse barna er fremtiden i dette området. Kanskje er det elevene på Mirasolskolen som blir lokale leger, borgermestre, lærere og andre resurspersoner i dette samfunnet? For å kunne følge dem videre trenger vi å utvide skolen til en ungdomsskole, 5-årig. Dette vil kreve flere lærere, mer materiell, men klasserommene har vi, nå når byggetrinn 2 er snart ferdig. Så hjelp oss å verve flere faddere slik at vi kan sikre at det grunnlaget vi legger nå også kan følges opp i fremtiden!

Takk til dere alle.

Reisebrev 4: Første inntrykk av Mallkini

Hvert år reiser Per og Kari til Peru. For å besøke skolen vår, for å kontrollere produksjonen av garn og klær, og for å hente inspirasjon. De vil gjerne dele sine opplevelser med dere, og vi legger ut reisebrev her jevnlig.

Vi er fremme og har det helt FANTASTISK!!!

Veien til Mallkini og Mirasolskolen startet med en snartur innom markedet i Puno for å kjøpe ryggsekker til barna som bor på skolen. De går til og fra hjemmene sine hver fredag og søndag ettermiddag, og turen kan fort ta 4–5 timer hver vei. Da er det godt med en sekk som sitter behagelig på ryggen slik at de kan bære med seg halvparten av det de eier, resten ligger igjen på skolen. Vi fant en bod med sekker og etter iherdig pruting fikk vi ned prisen til 70,– pr sekk, ikke noe å si på det, men når beløpet skal ganges med 60 måtte vi grave dypt i lommeboken, og damene i boden stod igjen med store smil. Nå behøvde de ikke jobbe mere denne uken!

Vi ble, som vanlig, plukket opp av Moises og Juanita, og stor ble vår glede da vi fikk se at veiene både er utvidet og forbedret. I løpet av et års tid skal det til og med legges asfalt på veien som går fra Azangaro til jungelen. Det vil korte ned reisetiden til det halve og turen blir ikke minst mye mer behagelig. Så nå kan dere alle bare bestille billett og besøke skolen. Dere er hjertelig velkomne.

Vel framme krøp vi i seng og våknet til blå himmel og en deilig frokost med utsikt over Mallkini. Formen var på topp og ettter frokost spaserte vi ned til skolen. Der var det folketomt, alle var opptatt med undervisning, men vi snek oss inn i ett og ett klasserom og ble mottatt med jubel, sanger og velkomsthilsner. Vi satte oss ned i klasserommet med de eldste elevene og deltok på de to neste timene, den første var kommunikasjon og den andre var naturfag.

I naturfagtimen fikk vi se kjøkkenhagen hvor vi tok opp poteter til middagen. Vi fant minst fire sorter! Senere på dagen underviste Per og jeg om livet i Norge.

Kvelden gikk med til oppdateringer av prosjektet og det er utrolig flott å se hvor knirkefritt det hele går. Her er det bare behov for små justeringer og vi observerer at lærerene er veldig motiverte og barna er blitt rolige og disisplinerte, samtidg som der er utadvente, glade og enormt åpne for fysisk kontakt. Her er det lutter glede!

Neste formiddag gikk med til møter og diskusjon om hva som bør endres og hva som kan forbedres. Vi har nå ett års drift bak oss som barneskole og byggetrinn to er snart ferdig.

Pengene er snart oppbrukt og vi trenger å stramme inn og finne nye måter å sikre oss en stabil økonomsk framtid. Dette kan vi gjøre ved å øke garnsalget og i tillegg verve flere faddere. Det finnnes sikkert andre måter også og vi er takknemmelige for alle innspill. Men som i de fleste prosjekter som dette er det nødvendig å stramme inn livreima og det er det viktig at alle involverte forstår. Dette er ikke alltid like lett å få folket her til å skjønnne, for de ser jo på oss som ufattelig rike i forhold til seg selv. Og det har de jo aldeles rett i, men vi har alikevel ikke ubegrenset tilgang på midler.

På kvelden samlet vi alle og bakte brownies, noe de aldri hadde smakt før. Mange ivrige hender hjalp til, både med pisking og prøvesmaking. Men utfordringen kom når kaka skulle i ovnen. Her er det gassovn uten termometer og på 4300 m høyde oppfører ingrediensene seg totalt forskjellge fra hjemme. Temperaturen ble sjekket ved at kokken Bernardo stakk hånda inn i gassovenen med jevne mellomrom, kaka ekspanderte over kantene på panna og deretter kolapset den. Steikinga tok nesten tre ganger så lang tid som vanlig, men resultatet ble utrolig godt og var borte på et blunk.

I dag har vi tatt i mot en kjempestor lastebil fyllt med donasjoner fra Prescottskolen i Arequipa.

Her var det datamaskiner, fagbøker, pulter, stoler, kjøkkenutstyr, bokhyller og mye mere. Lastebilen var tømt på et blunk, for her er det ingen som behøver å bes mere enn en gang! Og så kom regnet og alt måtte flytttes under tak, og noe ble tatt i bruk umiddelbart. Nå sitter vi på venter på kveldsmaten, og den er helt sikker like utsøkt som alltid, og vi gleder oss til morgendagens ridetur med Cornelio. Vi skal besøke familiene langt oppe i fjellene og det fine er at barna er hjemme så vi får møte dem der også.

Tusen takk til Per og Kari. Det kommer flere oppdateringer fra skolen i begynnelsen av neste uke. I mellomtiden kan du jo bli fadder for skolen og støtte opp om det fantastiske arbeidet som gjøres for disse barna.

Støtte til Mirasolprosjektet

Marit Breien Abrahamsen som driver bloggen duBedåre sendte nettopp en hyggelig e-post til oss. Hun hadde hørt nyss om at vi samler inn sokker og votter til barna på Mirasol-skolen. For det første ville hun gjerne sende oss noen vi kunne ta med oss over, og for det andre ville hun gjerne dele litt publisitet med oss. Hun skulle nemlig få presseomtale i sin lokalavis, og regnet med at det ville føre til flere besøk på bloggen hennes. Derfor la hun ut en lang post om prosjektet vårt og innsamlingen av vottene og sokkene for å innspirere sine lesere til å bidra.

Tusen takk Marit! Det er sånne som deg som gjør det mulig for oss å gi disse fantastiske barna en ordentlig skolegang.

Strikk sokker til Mirasol-barna

Vi får stadig vekk henvendelser fra kunder som har lyst til å gjøre noe ekstra for barna ved Mirasol-skolen ved å strikke sokker for dem. Det setter vi veldig stor pris på og når vi reiser for å besøke skolen igjen i begynnelsen av mars, tar vi gjerne sokker til barna med på turen.

Barna er mellom 6 og 12 år gamle, og det er omtrent like mange gutter som jenter.

Sokkene kan sendes til:

Du Store Alpakka AS
Mohagasvingen 4
2770 Jaren

Månedens oppskrift februar

Siden desember 2006 har vi hver måned gitt dere en av våre populære oppskrifter gratis. Oppskriftene ligger ute på nettsidene våre.

Vi er godt inne i det nye året, og selv om vinteren fortsatt har et godt grep om landet vårt, så kan vi håpe på at det snart nærmer seg vår. Derfor er månedens oppskrift dette lekre settet med ermeløs topp og tøff veske og mobiletui, strikket i T’ika.

T’ika er et mykt og deilig bomullsgarn av peruansk pimabomull. Og hver gang du kjøper et nøste går 9 % av innkjøpsprisen til skolen vår i Peru.

Strikk en bamse og støtt Mirasolprosjektet

I fjor åpnet vi en barneskole i Andesfjellene i Peru. Der får 60 indianerbarn en god utdannelse. Hobbyklubben ville gjerne være med på å støtte prosjektet, så vår designer Linda Horvei har laget oppskrift på disse to søte bamsene for dem. Du kan bidra ved å kjøpe en garnpakke og strikke en av disse søte bamsene til deg selv eller noen du er glad i. For hver solgte pakke går det 30 kroner direkte til skolen. 10 kroner fra Du Store Alpakka, 10 kroner fra Hobbyklubben og 10 kroner fra deg.

Hvis du ikke har noen å gi bamsen til, kan du sende den til oss når den er ferdig. Vi tar den med oss til skolen, slik at barna der kan få glede av den.

Hjem, kjære hjem

Flyvinge

Beklager stillheten den siste uken av turen vår, men det har vært så mange inntrykk. Lørdag landet vi altså på Gardermoen og fikk igjen norsk jord under beina, men før det og etter den siste posten jeg skrev har det skjedd mye.

Som kanskje noen av dere fikk med dere ble avreisen vår fra Urubamba hindret av streik. Bøndene i Peru streiket for å markere rettighetene sine til vannet og det gjorde de ved å legge store (og små) steiner, røtter og glasskår ut i veien. Noen steder var det store blokkeringer, andre steder bare nok med stein til å gjøre veien ufremkommelig. Uansett, vi hadde hørt at streiken skulle vare bare en dag, men da det nærmet seg kvelden fikk vi mange motstridende beskjeder. Noen sa det snart var over, andre at streiken skulle utvides og forlenges. Vi hadde pakket alle baggene våre og var klar til å dra dersom det skulle bli mulig. Like før åtte kom bussjåføren løpende inn på hotellet, skulle vi dra måtte vi gjøre det nå. Det var bestemt at streiken skulle vare lenger, men de streikende hadde gått hjem et par timer for å spise og gjøre seg klar til nattskiftet.

Jeg må innrømme at hjertet slo litt fortere når vi snek oss ut i bakgården og inn på bussen, før vi kjørte avgårde. Vel ute på hovedveien var det ingen å se, bare mengder av stein. Heldigvis hadde noen kjørt før oss og det var ryddet en «sti» til bussen hele veien over fjellet til Cuzco. Turen tar vanligvis 1,5 time, men med slalåmkjøringen vår tok det 2,5 før vi var fremme. Jeg ble imponert over innsatsviljen til de som streiket, det var ikke store områder av veien det ikke lå stein på, og alt hadde skjedd i løpet av noen få timer tidligere på dagen.

Cuzco var en nydelig by, med stolt arkitektur og mange spennende møter. Blant annet fikk vi møte to sjamaner (eller rettere sagt det tilsvarende sjamaner for Inkaene), vi fikk spise deilig mat og rakk å forelske oss i byen før det altfor fort ble på tide å dra videre.

I Lima ble vi møtt med tanken på at turen snart var over, en både trist og god tanke for de fleste av oss. Jeg for min del tar med meg masse minner fra et fantastisk land med mange fantastiske mennesker. Jeg har også fått en ny respekt og mengder med takknemlighet for det priviligerte livet jeg lever, og jeg håper at jeg kan bruke det til å gjøre verden til et bedre sted for oss alle. Kanskje er det i disse tider ekstra viktig at vi alle tenker gjennom hva som er viktig for oss. Hvor vi bør bruke tiden og pengene våre, og hvor vi absolutt ikke trenger å bruke den.

Neste tirsdag (28. april) inviterer vi til Mirasolforedrag i butikken i Oslo i forbindelse med strikkeklubben. Der skal vi blant annet fortelle og vise bilder fra skolen vår. Denne kvelden koster strikkeklubben 30 kroner, pengene går uavkortet til skoleprosjektet. Det vil også bli mulig å tegne seg som fadder for skolen.

Tusen takk til alle de flotte menneskene i reisefølget. Dere har vært fantastiske! Tusen takk til alle dere som har fulgt oss på turen, jeg håper dere vil hjelpe oss videre i neste fase for å gjøre flere drømmer til virkelighet.

Nye muligheter

Hvor skal jeg begynne? Med den tynne luften, de vide slettene, høye fjellene, de lange avstandene? Menneskene?

Vi er tilbake i «lavlandet» (så vidt under 3.000 meter) etter å ha besøkt skolen vår på Mallkini. I fem dager har vi fått være med barn og voksne. Se dem, le med dem, leke med dem og gråte med dem. Jeg har fulgt skolen i to år, fra avstand. Jeg har sett bildene hørt historiene og trodd at jeg har forstått. Men inntrykket disse menneskene og dette landskapet har gjort på meg kunne jeg aldri ha forestilt meg.

Vi kommer opp sent lørdag kveld etter å ha stått opp fire om morgenen og kjørt oppover gjennom fjellene i mange timer. Arequipa var bare barnemat i forhold. Her oppe er vi på 4.300 meter. Det føles som om luften er tappet for oksygen og bare det å gå opp fire trappetrinn er nok til å gjøre meg andpusten. Søndag kryper vi derfor nedover bakken mot skolen i sakte fart. Barna som bor lengst unna kommer nemlig til skolen allerede søndag og vi tenkte å få møtt noen av dem allerede. Inne på skolegården virker det helt tyst, men i det vi kommer inn gjennom porten ser vi nesten alle skolens elever i rekke og rad. Nye skoleuniformer. Alvorsminer.

Oppstilt

Vi blir vist rundt. Klemt på. Avkrevd fotosessions. Det er utrolig hvor stort behov for nærhet disse barna har. Hvor trygge de er på oss fremmede. Dagen etter er det offisiell åpning av skolen. Rørende taler. Fantastiske danseoppvisninger. Foreldrene til barna har laget et festmåltid: Pacha manca. Poteter og marinert kjøtt bakt på varme stener.

Pacha manca

Senere på kvelden tar vi med oss prosjektor og DVD-spiller og lager kino for de små. Det blir Pippi Langstrømpe på en av langveggene i kantina. Selv om de ikke forstår hva som blir sagt sitter de som fjetret og ler høylytt av ramlende politimenn og sterke jenter. Når filmen er over vil alle frem og kjenne på veggen der filmen spilles.

photophoto

Siste kvelden før vi drar er det lysfest. Først skal det danses, så tennes det lykter rundt hele skolen. Etter hvert som fargene og lysene begynner å spre seg kommer barna frem med fantastiske figurer laget av farget papir som de har laget sammen med foreldrene sine for denne festen. Vi går i lysprakende prosesjon opp mot hovedgården der vi bor. Det er fantastisk. Dette er den beste måten å bli takket på noen av oss har opplevd. Både foreldre og barn er stolte og det er så godt å få være en del av det.

Fakler

lysfly

Men dette er solsiden. Når vi blir tatt med på en kjøretur oppover i fjellene skjønner vi at livet her oppe ikke bare er lek og latter. Avstandene her oppe er enorme. Den nærmeste gården ligger et par timers gange fra skolen. Og det er minst et par timer mellom hver av gårdene. Vi er her like etter regntiden, og området er ganske frodig, likevel oppleves det som gult, goldt. De blomstene som klarer å karre seg opp av jorden i den tynne luften har nesten ingen stilk og ligger tett oppå jorda.

landskap

Det er så mye mer å si, men jeg slutter her. Helt til sist vil jeg si takk. Tusen takk til dem som hver dag tar med alpakkaene opp i fjellet for å gjete dem. Tusen takk for at dere gir oss muligheten til å jobbe med det vi gjør. Tusen takk for gleden deres og for å vise oss et liv så annerledes fra vårt. Tusen takk. Nå håper jeg vi kan skaffe nok faddere til å gi noe tilbake. Vi trenger 300 faste givere for å sikre driften av skolen. Vi trenger 300 faddere for å gi disse menneskene nye muligheter og reelle valg.

Noen etterlyste bilder av mennesker de kjenner. Jeg lover at dere skal få se masse bilder når vi er tilbake, men i mellomtiden får dere nøye dere med dette bildet av bursdags-robert. Robert hadde bursdag den første dagen vår på Mallkini og på skolen hadde de laget en liten fest til ære for ham.

Noen etterlyste bilder av mennesker de kjenner. Jeg lover at dere skal få se masse bilder når vi er tilbake, men i mellomtiden får dere nøye dere med dette bildet av bursdags-robert. Robert hadde bursdag den første dagen vår på Mallkini og på skolen hadde de laget en liten fest til ære for ham.

Strikk for Mirasol II

HallåFaste lesere og Ravelry-medlemmer har kanskje fått med seg at det er satt igang en strikkeaksjon for skolen vår i Peru. I første omgang har det vært snakk om luer, men vi vil gjerne også ta med oss tovede tøfler til barna. Vi reiser til Peru i slutten av mars og tar med oss tøfler og luer over da. Det er fint om det er strikket/heklet i alpakka, både fordi det er mykt, men også fordi det er det beste fiberet for å holde varmen for små barn i dette klimaet. Barna er 4-12 år gamle.

Er dette en utfordring du har lyst til å ta setter vi også kjempestor pris på om du merker det du har strikket med et kort/bilde av deg og familien, stedet der dere bor, eller noe annet som er viktig for dere, og forteller litt om livet deres (helst på engelsk eller spansk). Barna er nemlig veldig nysgjerrige på Norge og dette er materiell som kan brukes i undervisningen.

Når du har strikket kan du sende luen/tøflene til hovedkontoret vårt på Gran. Adressen er:

Du Store Alpakka AS
Mohagasvingen 4
2770 Jaren
Merk konvolutten med «Strikk for Mirasol».

Tusen takk til alle dere engasjerte mennesker som hjelper oss å gjøre drømmene våre til virkelighet, og som bidrar til å gi disse barna valgmuligheter og en bedre hverdag.