Hjem, kjære hjem

Flyvinge

Beklager stillheten den siste uken av turen vår, men det har vært så mange inntrykk. Lørdag landet vi altså på Gardermoen og fikk igjen norsk jord under beina, men før det og etter den siste posten jeg skrev har det skjedd mye.

Som kanskje noen av dere fikk med dere ble avreisen vår fra Urubamba hindret av streik. Bøndene i Peru streiket for å markere rettighetene sine til vannet og det gjorde de ved å legge store (og små) steiner, røtter og glasskår ut i veien. Noen steder var det store blokkeringer, andre steder bare nok med stein til å gjøre veien ufremkommelig. Uansett, vi hadde hørt at streiken skulle vare bare en dag, men da det nærmet seg kvelden fikk vi mange motstridende beskjeder. Noen sa det snart var over, andre at streiken skulle utvides og forlenges. Vi hadde pakket alle baggene våre og var klar til å dra dersom det skulle bli mulig. Like før åtte kom bussjåføren løpende inn på hotellet, skulle vi dra måtte vi gjøre det nå. Det var bestemt at streiken skulle vare lenger, men de streikende hadde gått hjem et par timer for å spise og gjøre seg klar til nattskiftet.

Jeg må innrømme at hjertet slo litt fortere når vi snek oss ut i bakgården og inn på bussen, før vi kjørte avgårde. Vel ute på hovedveien var det ingen å se, bare mengder av stein. Heldigvis hadde noen kjørt før oss og det var ryddet en «sti» til bussen hele veien over fjellet til Cuzco. Turen tar vanligvis 1,5 time, men med slalåmkjøringen vår tok det 2,5 før vi var fremme. Jeg ble imponert over innsatsviljen til de som streiket, det var ikke store områder av veien det ikke lå stein på, og alt hadde skjedd i løpet av noen få timer tidligere på dagen.

Cuzco var en nydelig by, med stolt arkitektur og mange spennende møter. Blant annet fikk vi møte to sjamaner (eller rettere sagt det tilsvarende sjamaner for Inkaene), vi fikk spise deilig mat og rakk å forelske oss i byen før det altfor fort ble på tide å dra videre.

I Lima ble vi møtt med tanken på at turen snart var over, en både trist og god tanke for de fleste av oss. Jeg for min del tar med meg masse minner fra et fantastisk land med mange fantastiske mennesker. Jeg har også fått en ny respekt og mengder med takknemlighet for det priviligerte livet jeg lever, og jeg håper at jeg kan bruke det til å gjøre verden til et bedre sted for oss alle. Kanskje er det i disse tider ekstra viktig at vi alle tenker gjennom hva som er viktig for oss. Hvor vi bør bruke tiden og pengene våre, og hvor vi absolutt ikke trenger å bruke den.

Neste tirsdag (28. april) inviterer vi til Mirasolforedrag i butikken i Oslo i forbindelse med strikkeklubben. Der skal vi blant annet fortelle og vise bilder fra skolen vår. Denne kvelden koster strikkeklubben 30 kroner, pengene går uavkortet til skoleprosjektet. Det vil også bli mulig å tegne seg som fadder for skolen.

Tusen takk til alle de flotte menneskene i reisefølget. Dere har vært fantastiske! Tusen takk til alle dere som har fulgt oss på turen, jeg håper dere vil hjelpe oss videre i neste fase for å gjøre flere drømmer til virkelighet.

En hellig dal

De siste dagene har vi tilbragt i Urubamba-dalen. Dette kalte inkaene for sin hellige dal, og etter å ha vært på over 4000 meter, hvor nesten ingenting vokser, så skjønner jeg hvorfor. Her nede (vi er fortsatt på godt over 2000 meter) er temperaturen ganske stabil, det er fuktigere og frodigere og nedover hele dalen hadde inkaene bygget terrasser for å dyrke grønnsaker.

Terrassene i Pisac

Terrassene i Pisac

Før vi dro bestemte vi oss for å bli bedre kjent med inka-kulturen. Det har vi blant annet gjort ved å lage og delta på en del seremonier som var typiske for inkaene. Seremoniene har vi blitt kjent med blant annet gjennom boka «Inka-innvielsen», en peruansk læremester og en sjaman.

På Ollantaytambo gjorde vi en vindøvelse. Dette er godt bevarte terasser hvor det blant annet er mulig å se de fantastiske vanningssystemene inkaene hadde. Overfor soltempelet på stedet er det en vindtunnel hvor vinden fra tre forskjellige daler møter hverandre. Der blåser det kraftig og inkaene brukte dette stedet til å rense ut gammel energi fra auraen sin (de kaller auranen for boblen eller egget), og fra halschakraet. Det er en kraftfull opplevelse å stå ytterst på kanten på de gamle ruinene og kjenne vinden røske i kroppen.

De gamle inkamurene er nøyaktig skåret ut for at de skal være stabile for eksempel under jordskjelv.

De gamle inkamurene er nøyaktig skåret ut for at de skal være stabile for eksempel under jordskjelv.

Neste dag reiste vi til Pisac. Her er det også terrasser, men disse er langt større en de du finner i Ollantaytambo. Her er det også flere templer, men denne dagen skulle vi ikke til et av dem. Vi fikk tak i en guide som først ledet oss til toppen av fjellet som ligger over terrassene. Det betød en til tider strabasiøs klatretur i den vakre naturen. På toppen gjorde vi en solseremoni. Alle satt i ring og tok inn solenergien. Noe av det magiske med opplevelsen var at det regnet den dagen, men da vi satt der oppe blåste skyene unna og vi fikk vakkert solskinn. (Jeg ble solbrent på de få minuttene vi satt der). Ikke bare det, men det var massevis av fugler og sommerfugler som samlet seg rundt oss.

Når vi var ferdig gikk vi nedover på den andre siden av fjellet. Der fant vi en liten hule hvor vi gjorde en moder-jord-seremoni.

Inger-Margrethe, Linda og Robert i en naturlig tunnel på vei ned fra solseremonien i Pisac.

Inger-Margrethe, Linda og Robert i en naturlig tunnel på vei ned fra solseremonien i Pisac.

Pisac skal visstnok ha et av de beste markedene i denne delen av Peru, det fikk vi dessverre ikke mulighet til å finne ut av. Da vi kom ned i byen holdt de nemlig på å pakke ned fordi det var langfredag. Peru er et katolsk land og det er prosesjoner i de fleste byene. Derfor dro vi inn til Urubamba by om kvelden for å ta en kikk. På gatene hadde de laget vakre «gatemalerier» med farget sagmugg. Det var utrolig hvor mye fint de hadde laget i løpet av noen få timer. Da prosesjonen kom tråkket det over bildene for å markere livets forgjengelighet. Her er et bilde av Jesus før og etter.

Jesus før

Jesus før

Jesus etter

Jesus etter

Påskeaften reiste vi og besøkte Cinchero. I denne landsbyen har de holdt de gamle vevetradisjonene i live helt fra gammelt av, og barna kommer inn til verkstedet hver lørdag for å lære de gamle mønstrene. Vi får vite at det tar minst 6 måneder å veve et sengeteppe. Det må man ha respekt for.

En av de unge jentene som lærer de gamle vevmønstrene.

En av de unge jentene som lærer de gamle vevmønstrene.

Et vevd sengeteppe fra Cinchero

Et vevd sengeteppe fra Cinchero

Senere reiser vi til Las Salinas. Da inkaene kom hit oppdaget de en elv hvor det lå salt langs breddene. De fulgte elven til utspringet, en liten hule i fjellet, og fant ut at de skulle utnytte gaven Mord Jord hadde gitt dem. Derfor bygget de terrasser med mengder av små basseng (omlag 4.000) hvor de samler opp det varme saltvannet. Når vannet tørker ligger det igjen 30 cm med økologisk salt i hvert basseng. (Det smaker veldig godt).

Saltbadene i Las Salinas før de blir fylt.

Saltbadene i Las Salinas før de blir fylt.

Kanalen med saltvann.

Kanalen med saltvann.

Om kvelden tok vi ut forbryterne i oss selv og reiste til Moray sammen med en sjaman. Moray er et gammelt, hellig sted for inkaene. Her er det tre runde «tribuner». Vi snek oss inn etter stengetid, og sammen med sjamanen gjennomførte vi en fullmåneseremoni med ofringer til Moder Jord. Som vanlig regnet det lett da vi dro, men under meditasjonen kom fullmånen frem lyste opp hele dalen. Inkaene ofrer det som de selv setter pris på. I den lille pakken sjamanen lagde lå det cocablader, blomster, kjeks og godteri, lamafett, garn, urter, bønner og frø.

Dagstidsbilde fra en av sirkelterrassene i Moray

Dagstidsbilde fra en av sirkelterrassene i Moray

Her i Urubamba har vi bodd på Quinta Patawasi, et kjempehyggelig Bed & Breakfast drevet av Jim Rogers og hans familie.