Reisebrev 1: Varme Lima, og første smak av høyden

Hvert år reiser Per og Kari til Peru. For å besøke skolen vår, for å kontrollere produksjonen av garn og klær, og for å hente inspirasjon. De vil gjerne dele sine opplevelser med dere, og vi legger ut reisebrev her jevnlig.

Underlig å tenke på, men dette er altså vår 7. tur til Peru. Det er kanskje ikke så merkelig at lukten av Lima virker like kjent som lukten av huset hjemme. Dette har blitt vårt hjem nummer to.

Vi bor, som vanlig, hos Marcia, som eier fabrikken hvor The Alpaca Experience-kolleksjonen blir strikket. Hun bor i et høyhus med utsikt over havet og Miraflores, området vi bor i, og det er ikke rart at vi sender noen tanker til innbyggerne på Chiles kyst som nettopp er blitt rammet av Tsunamien. Det kunne like godt ha skjedd her. Bølgene slår innover stranden bare noen få meter unna. Men denne delen av Lima ligger på en høyde som forhåpentlig ville ha tatt den værste støyten hvis bølgene skulle ramme. Myndighetene forbereder seg på at det kanskje er Perus tur neste gang. Så det er ikke fritt for at det ligger litt frykt i luften.

Men vi kan ikke la dette legge en demper på dagen i dag, det har vært strålende vær, med solskinn og 30 grader. Litt av et sjokk for en kropp som har vært vant til -20 de siste par månedene. Det er deilig å kjenne varmen, men sola er livsfarlig for en blek hud, som de siste dagene har antatt en mistenkelig nyanse av sterk rosa. Helgen ble tilbragt på en fantastisk strand, La Honda, sør for Lima. Vi ble invitert med til Marcias ”lille hus” på stranden. Vi så for oss en liten hytte på en 30-40 m2 i norsk standard, men her fikk vi se hvordan fiffen i Peru har det. Huset var det minste på stranden, det hadde hun rett i, men det var et tre etasjers hus med minst 20 små rom, 4 bad, og flere flotte terasser med havutsikt. Her var det plass til 3 generasjoner + gjester uten problemer. I tillegg til 3 hushjelper som passet på at vi hadde alt vi trengte til en hver tid. Deilig for et par dager, men jeg tror ikke jeg hadde klart å la meg varte opp hver dag hele året.

I dag har vi vært på en bitteliten fabrikk, for å få laget noen nye prøver til et nytt prosjekt vi holder på med. Fabrikken var vel ca. 50 m2 hvor det både ble strikket og laget garn. Det er fascinerende å se hvor lite utstyr de trenger for å klare å lage fine produkter. Da blir ikke lista så høy for å kunne komme i gang med sitt eget firma hvis man har pågangsmot og litt kapital. Det er moro å kunne bidra med noe til slike småprodusenter hvis de klarer å lage de produktene vi ønsker med den kvaliteten vi må ha for at de skal kunne selges i Norge. I tillegg har vi satt igang prøvestrikking av kolleskonen som skal ut i butikkene våren 2011. Det er alltid like spennende å se om vi får plaggene slik som vi ønsker dem og om vi treffer med fargene vi velger for kolleksjonen.

I morgen går turen videre til Arequipa.

Oppdatering:
Nå er vi framme i Arequipa, vi bor som vanlig på ”bestemors hus”, et billig, men veldig hyggelig hotell med blomstede hage og hengekøyer. Det er snart leggetid, så nå sluttter vi her.

Lille Hals’ Store Metamorfose

Denne sommeren har ikke vært noe morsom. Jeg har stort  sett ligget i bunnen av en sekk, og har til nød fått komme frem på humpete togturer mellom de store byene i Europa. Dertil kommer at jeg har blitt barnemishandlet. Mor har rukket meg opp flere ganger. Hun hadde en genial idé om hvordan økingene på forsiden av meg skulle bli, og jeg trenger kanskje ikke si at det ikke gikk helt etter planen. Så for å slippe å rekke opp slapp hun bare ned de maskene som plaget henne og tenkte å bare hekte dem oppover igjen på den riktige måten. Jeg trenger kanskje ikke å si at det heller ikke gikk veldig bra?

Lille Hals går opp i sømmene

Deretter gikk det for så vidt ganske bra. Noen timer med iherdig strikking senere ble jeg nemlig erklært ferdig utstrikket hals, men mor sa seg ikke ferdig med det. Hun strikket like godt opp masker inni og jeg har nå snart en ferdig utstrikket hette også. Forvandlingen skyldes at jeg skal bli en finlandshette, og om du følger med på disse sidene de neste ukene kan det godt hende det dukker opp flere bilder av meg og andre nye prosjekter du kan kose deg med utover høsten.

Lille Hals’ Store Eventyr Del I

I dag er jeg litt nervøs. Mor løper rundt og stresser. Hun har satt frem denne sekken og plassert meg oppå og jeg vet ikke helt hva som skjer. Følg med…

Sjøsprøyt og høydesyke

Utsikt mot Lima fra Barranco

Utsikt mot Lima fra Barranco

Det har gått to dager siden forrige oppdatering, og for resiefølget vårt har det skjedd mye. Vi avsluttet besøket vårt i Lima med en tur til strikkefabrikken. Der har vi startet produksjonen av prototyper for neste vårs kolleksjon. Før vi reiste til flyplassen for å komme opp i høyden tok vi turen ut til Barranco og spiste fantastisk kreolsk mat. Deretter gikk vi ned til stranden, der både små og store badeløver fikk duppet seg i Stillehavet. Både hår og undertøy til alle som var uti var fullt av sand da vi kom oss tilbake til bussen.

Far og barn Børmarken bader

Far og barn Børmarken bader

Vel ute på flyplassen skulle vi nesten ikke få med oss alle. Flyselskapet hadde «slettet» en av billettene, og ville ha oss til å kjøpe nye billetter. Per og Christian fikk beskjed om å vente på neste fly, men etter mye diskusjon og en heftig løpetur gjennom Lima flyplass, kom de seg likevel med på det samme flyet som resten av oss.

Utsikt mot Lima fra flyplassen

Utsikt mot Lima fra flyplassen

Vel oppe i høyden ble vi kjørt til et vakkert hotell: La Casa Mi Abuela – Min Bestemors Hage. Navnet har den pågrunn av det flotte hageanlegget, med blomster, fugler, fontener og badebasseng. Her har vi riktig kost oss siden vi kom. Høydesyken har vi sluppet foreløpig, noen har det til og med langt bedre her oppe i høyden enn nede i lavlandet. Jeg for min del må innrømme at det er litt tungt å puste, selv om det blir stadig bedre.

Maren hadde ikke fått nok av vann og hev seg uti bassenget så snart vi kom oss på hotellet

Maren hadde ikke fått nok av vann og hev seg uti bassenget så snart vi kom oss på hotellet

En av de mange vakre blomstene i bestemors hage.

En av de mange vakre blomstene i bestemors hage.

Arequipa er en ganske stor by med ca. 1,2 millioner innbyggere. Andre millionbyer vi kjenner er Stockholm og København, men du må fort kaste forventningene dine når du kommer til denne byen. Den føles som en pitteliten landsby. Husene er lave. Sentrum lite og oversiktlig, og menneskene smilende og vennlige. Jeg tror Arequipas største severdighet er klosteret: La Santa Catalina. Det er en by i byen, med vakre bygninger, små plasser, massevis av blomster og fantastiske farger. Vi tok oss en tur i går kveld, når gatene var opplyst av fakler. Det var utrolig flott å få oppleve. Klosteret er i drift fortsatt i dag, selv om det er lang færre nonner her nå enn tidligere.

Kveldsvandring i Santa Catalina-klosteret

Kveldsvandring i Santa Catalina-klosteret

I morgen skal vi besøke spinneriet og garnfabrikken, så reiser vi til Titicacasjøen og Mallkini. Alltid noe å se frem til!

Ventetiden er over

Da var vi her. Endelig. Etter måneder med nedtelling for de minste turkammeratene, og over 20 timer på reisefot. Endelig har vi krysset Atlantern og det Sør-Amerikanske kontinentet, svingt så vidt utover Stillehavet og gjort nedslag til 20 i stil på Aeropuerta de Lima.

Det første som slår meg er fuktigheten, både mentalt og fysisk. Så utmattelsen. Vi landet 16.45 peruansk tid. 22.45 norsk tid ( i hvert fall i går før dere snudde klokka). Da hadde vi vært igang siden halv tre på morgenen, og for ikke å komme helt ut av balanse visste vi at vi måtte holde det gående noen timer til. 15 stykk søvndrukne, men ekstatiske nordmenn klatrer ombord i bussen til hotellet, jeg drar frem kameraet og begynner å knipse.

Arve og Per har endelig kommet seg ombord i bussen som skal ta oss fra flyplassen til hotellet. Vi er trøtte, men lykkelige og forventningsfulle.

Arve og Per har endelig kommet seg ombord i bussen som skal ta oss fra flyplassen til hotellet. Vi er trøtte, men lykkelige og forventningsfulle.

Det andre som slår meg er fargene. På husene, på bilene, på klærne, på blomstene. Overalt er det farger. Bussene er regnbuefarger, bilene er turkise, gule, rosa, husene likeså. Det er flott. Så ser du forbi fargene. På de rosa husene, som faktisk ikke har vinduer. På de turkise som kunne ha vært en krigsruin. Ikke fullt så flott. Kontrasten blir stor når vi sakte, men sikkert beveger oss fra slummen, gjennom byen til det rike Miraflores. Fortsatt farger, men rene, vakre fasader. Velstelte hager. Veltstelte smil. Det er trygt. Men det er også trist å tenke på hva som finnes en kort biltur unna.

Et av de mange fargerike husene langs veien til hotellet. I midtdrabanten er det frodige, grønne trær, og folk sitter og spiller kort eller tar en lur mellom bilene som dundrer forbi.

Et av de mange fargerike husene langs veien til hotellet. I midtdrabanten er det frodige, grønne trær, og folk sitter og spiller kort eller tar en lur mellom bilene som dundrer forbi.

Vi sjekker inn på hotellet. Kommer oss ut av ullstilongser (15 cm med snø dagen før avreise er ikke til å spøke med), og inn i skjørt, shorts og sandaler. Hadde kroppen fått bestemme ville jeg ha krøpet under dyna med en gang, men jeg klarer å motstå fristelsen fordi jeg ikke vil våkne midt i natten.

Så tusler vi nedover mot havet, hører bølgene fra Japan slå innover stranden 30 meter under oss. Og mørket. Havet og himmelen som smelter sammen i en bekmørk horisont. Vi finner oss et sted å spise, klarer å styre unna å bruke tannpirkerne til å sperre opp øynene og stormer tilbake til hotellet for å kollapse i hver vår seng. Men kroppen lot seg ikke lure. Klokken 4:30 i dag morges var jeg lys våken. Da var klokken 11:30 hjemme i Oslo, og kroppen syntes det var på høy tid å komme seg ut av dvalen. Vi får håpe det blir bedre etter hvert.

I dag skal vi besøke flere museer og feire Maren som fyller ni år med lunsj på en av Limas beste fiskerestauranter. Jeg har hørt at en fiskerestaurant i Lima med respekt for seg selv aldri serverer fisk etter lunsj! Da er den nemlig ikke fersk lenger! Jeg gleder meg.

Reisebrev 3: Mirasol

Kari og Per har kommet til Mallkini og Mirasolskolen. Vi skal legge ut en lenger rapport på nettsidene så snart de kommer hjem, men her er litt å glede seg over i mellomtiden:

Hei alle sammen og velkommen til Mallkini!!

Vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Dette ble noen opplevelsesrike dager, fulle av glede, latter og håp for fremtiden. Vi ankom Mallkini, i bil, sent på ettermiddagen. Hodepinen på grunn av høydesyken ble gradvis sterkere for hver sving og hump i veien. For å unngå en rask oppstigning valgte vi å kjøre, i stedet for å ta fly, men høyden (4300 m) virker likevel inn på en kropp som er vant til å leve i lavlandet.

Barna kom løpende mot oss da vi kom kjørende mot skolen

Barna kom løpende mot oss da vi kom kjørende mot skolen

Rett før vi var fremme ble vi møtt av en jublende ungeflokk, som var på vei hjem fra skolen. Alle sloss om å hilse oss velkommen og å få klemme oss. Dette var noen helt andre unger enn de sjenerte, litt skye barna vi forlot for et år siden. Det var ikke fritt for at det falt noen rørte gledestårer. Allerede nå begynte vi å føle noe av forandringene som har skjedd i området etter at barna har flyttet inn på den nye skolen/herberget.

Vi kjørte de siste meterne opp til farmen og ble her møtt av tre glade hunder som også kjente oss igjen.

Vel fremme var det ikke annet å gjøre en å krype til sengs og håpe på at morgendagen ville se litt lysere ut. Det hjalp litt at vi ble motatt med åpne armer av Moises, og at Per var noenlunde oppegående slik at han fikk høre de site oppdateringene før han også krøp til sengs.

Barna hadde laget velkomst-banner til oss, da vi kom til skolen

Barna hadde laget velkomst-banner til oss, da vi kom til skolen

Neste morgen våknet vi til strålende sol, to mye lettere hoder og nytt mot. Nå ville vi se Mirasol, barna og oppleve dem for første gang i sitt nye hjem. Etter en delig frokost (bitte liten, det er ikke mye man klarer å spise i disse høydene), gikk vi, i lusetempo, veien ned til Mirasol. Der var det helt stille, men Monica (daglig leder og alt-mulig-dame) ventet på utsiden og vi skjønte fort at her var det noe på gang. Etter noen varme klemmer tok hun oss i hendene og leide oss i gjennom porten og inn på plassen foran skolen. Der ventet 38 glade barn med en stor plakat hvor det var skrevet: Velkommen Kari og Per. Skiften var laget av små papirbiter som de minste barna hadde revet i småbiter, mens de store hadde limt dem sammen til ord. Etterpå var det utdeling av klemmer og omvisning. Det er fantastisk å se hva som har skjedd siden sist. Mens vi venter på godkjennelse til at herberget skal kunne bli skole, går barna fortsatt på den gamle skolen, men de har ekstraundervisning og bor her på Mirasol. I helgene går de hjem til sine familier oppe i fjellene, sammen med fedrene når de har vært nede fredag ettermiddag og utført ukens storvask.

Barna er flittige studenter og kunnskapsnivået deres har økt betraktelig på bare ett år

Barna er flittige studenter og kunnskapsnivået deres har økt betraktelig på bare ett år

Når vi satte i gang med Mirsolprosjektet var vi klar over at det ville ta litt tid å komme gjennom det byråkratiske arbeidet med å få godkjent Mirasol som skole. Det viste seg at mange av barna var så og si analfabeter selv ettter 7 års skolegang. Barna er indianere, og snakker derfor quechua, mens det offisielle språket i Peru er spansk. Mange av foreldrene kan ikke snakke spansk i det hele tatt, slik at barna er helt ukjente med spansk når de begynner på skolen. All undervisning foregår på spansk. Lærerne kan ikke snakke quechua og kan derfor heller ikke oversette undervisningen. De fleste barna blir sittende time ut og time inn uten og forstå noe som helst av undervisningen. Mye bortkastet tid og veldig lite motivernede. Derfor har vi lagt stor vekt på å skaffe lærere som er tospråkelige og som kan undervise både på spansk og på quechua. Vi fikk se at dette er arbeid som har båret frukter. Barna snakker nå spansk til daglig på skolen, de har blitt mye flinkere både i språk og i andre fag. De er motiverte og klarer å følge mye bedre med i timene. De har fått en mye større selvtillit, har funnet seg til rette i hus med toalett, dusj og kjøkken. Alt dette er helt nytt og det er mye sosial trening som har vært nødvendig. Ingen av barna har brukt vannklosett før, tannpuss er et ukjent begrep, dusj opplevdes som varmt regn og det å rydde, vaske seg selv og omgivelsene må læres. Det er ikke mye gulvvask som utføres på jordgulv!

Det er mange glade barn på Mirasolskolen

Det er mange glade barn på Mirasolskolen

Men det virker unektelig som om de setter stor pris på det nye livet. Flere av barna legger nå press på foreldrene og ønsker en annen levestantard også i husene oppe i fjellene. De tar med seg tannbørsten hjem i helgene. Jentene nekter å gå på do ute i naturen og flere har nå fått toalett hjemme. De gamle husene, som var laget av stein, bestod av et rom med glugger til vindu og en åpen dør. Man sov, kokte mat, og lagde barn i ett og samme rom. I dag har de begynt å bygge nye hus, laget av adobe, leireblokker som de tørker i sola, og her blir det egne rom til kjøkken og toalett. De legger inn rennende vann og setter inn toalett. Gluggene erstattes med vinduer og husene lukkes med en dør slik at de holder seg varme.Alt dette har skjedd på under ett år. Skolen gir ringvirkninger i hele lokalsamfunnet!!

En stolt mamma sitter utenfor skolen og strikker

En stolt mamma sitter utenfor skolen og strikker

Vi kunne ha skrevet uendelig mye mer, men for å gjøre en lang historie kort så avsluttet vi besøket på Mallkini og Miraso skolen med en heidundrende fest, masse musikk, dans, god mat og mange varme klemmer. Gjennom dansen fikk vi takket hverandre, både store og små, for alt det vi har kunnet skape sammen og for at vi har fått lære hverandre å kjenne. Denne gangen var det vanskelig å reise hjem. Vi håper vi kan komme tilbake og være der over lengre tid. Å kunne bidra i undervisningen, lære språket og kunne snakke sammen på et dypere plan. På en annen side kjennes det godt å vite at alt er godt ivaretatt av dykige lærere, som har evne til å se hvert enkelt barn, fulle av kjærlighet og stolthet til barna og til Mirasolprosjektet.

Mirasol + Sanne = Sant

Mirasol + Sanne = Sant

Takk til alle dere som har vært med å gjordt dette mulig. Ikke minst en stor takk til elever og lærere på Sanne skole som har bidratt både med penger og flotte tegninger og dikt. De ble hengt opp på veggen i spisesalen siste kvelden og studert med stor interesse. Spesielt de elste barna synes det er spennende å se på likheter og forskjeller mellom Norge og Peru.

Det vi har gjordt sammen, er et mye viktigere arbeide enn noen av oss visste når vi laget tegningen av den fremtidige Mirasol skolen i gjesteboken på Mallkini for 4 år siden. Takk igjen, til dere alle!!!!

Her er hilsenen vi skrev i gjesteboka første gang vi besøkte Mallkini, for fire år siden.

Her er hilsenen vi skrev i gjesteboka første gang vi besøkte Mallkini, for fire år siden.

Reisebrev 2

I dag har jeg fått et nytt reisebrev fra Per og Kari. De har nå kommet til Arequipa:

«Vi har vært i Arequipa, den hvite byen, i noen dager. Det er her fabrikken ligger, og det er her de maler det håndmalte garnet vårt. Noe vi selvsagt måtte se. Noe annet Arequipa kan by på er et fantastisk kloster, The Monestary Santa Catalina, som ligger som en liten stille by inne i den gamle delen av Arequipa. Skal du til Peru er dette noe du absolutt bør sette på listen over ting du bør se. Ta med kamera, stedet er en drøm for fotografering.

Santa Catalina-klosteret

Santa Catalina-klosteret

Men det viktigste for oss her er jo å tenke framover og å treffe våre gode venner på fabrikken. Etter de første diskusjonene om verdensøkoknomi skjønte vi fort at de er rammet av finanskrisen her også. USA er den støste kjøperen av alpakka og det er klart det merkes når hele Amerika er satt på vent. I tillegg selges all alpakka i US dollar og når dollaren har steget med 30 – 40% blir alpakka veldig dyrt for mange land, inklusive oss i Norge. Det er merkelige tider, hvor det har skjedd mer på 3 måneder enn det har gjordt på mange år. Vi håper det stabiliserer seg.

Det ble mye snakk som ikke var så oppløftende, så vi tok en tur til de som håndmaler garnet vårt. De var i gang med et ”artig” prosjekt. De strikket 100 gr paneler av sokkegarn som ble malt i forskjellige farger, de dere ser på bildene er en skikkelig Bob Merley variant. Deretter steames de, vaskes og tørkes ute på en klessnor, før de pakkes sammen med en sokkeoppskrift. Den som strikker henger panelet rundt halsen og strikker et par sokker som da får et mønster som ikke kan oppnåes ved vanlig farging. Morsomt, men veldig dyrt!

Her males det paneler med sokkegarn i spesielle mønstre.

Her males det paneler med sokkegarn i spesielle mønstre.

Neste dag var vi innom Mundo Alpaca, fabrikkens showrom, hvor man kan se alpakkaer, llama og blandinger av disse. Vi fikk mate dem, og til gjengjeld fikk Per flere kyss, mens jeg ble kløpet i armen av en ivrig, sulten suri-dame! Det er morsomt å komme så tett innpå disse dyrene som er så vakre og har sitt personlige uttrykk.

Llamaen er større en alpakkaen og har veldig lite pels i ansiktet.

Llamaen er større en alpakkaen og har veldig lite pels i ansiktet.

Suri-alpakkaen har det lengste og mykeste fiberet av alle alpakkaene. Per har visst veldig lyst til å gi den et kyss, men alpakkaen er litt mer skeptisk

Suri-alpakkaen har det lengste og mykeste fiberet av alle alpakkaene. Per har visst veldig lyst til å gi den et kyss, men alpakkaen er litt mer skeptisk

I morgen går turen til Mallkini hvor vi skal se MIRASOL-skolen full av unger for første gang! Vi gleder oss!!!!»

Det gjør vi også og ser frem til å få se fine bilder og høre siste nytt. God tur videre!