Reisebrev 4: Første inntrykk av Mallkini

Hvert år reiser Per og Kari til Peru. For å besøke skolen vår, for å kontrollere produksjonen av garn og klær, og for å hente inspirasjon. De vil gjerne dele sine opplevelser med dere, og vi legger ut reisebrev her jevnlig.

Vi er fremme og har det helt FANTASTISK!!!

Veien til Mallkini og Mirasolskolen startet med en snartur innom markedet i Puno for å kjøpe ryggsekker til barna som bor på skolen. De går til og fra hjemmene sine hver fredag og søndag ettermiddag, og turen kan fort ta 4–5 timer hver vei. Da er det godt med en sekk som sitter behagelig på ryggen slik at de kan bære med seg halvparten av det de eier, resten ligger igjen på skolen. Vi fant en bod med sekker og etter iherdig pruting fikk vi ned prisen til 70,– pr sekk, ikke noe å si på det, men når beløpet skal ganges med 60 måtte vi grave dypt i lommeboken, og damene i boden stod igjen med store smil. Nå behøvde de ikke jobbe mere denne uken!

Vi ble, som vanlig, plukket opp av Moises og Juanita, og stor ble vår glede da vi fikk se at veiene både er utvidet og forbedret. I løpet av et års tid skal det til og med legges asfalt på veien som går fra Azangaro til jungelen. Det vil korte ned reisetiden til det halve og turen blir ikke minst mye mer behagelig. Så nå kan dere alle bare bestille billett og besøke skolen. Dere er hjertelig velkomne.

Vel framme krøp vi i seng og våknet til blå himmel og en deilig frokost med utsikt over Mallkini. Formen var på topp og ettter frokost spaserte vi ned til skolen. Der var det folketomt, alle var opptatt med undervisning, men vi snek oss inn i ett og ett klasserom og ble mottatt med jubel, sanger og velkomsthilsner. Vi satte oss ned i klasserommet med de eldste elevene og deltok på de to neste timene, den første var kommunikasjon og den andre var naturfag.

I naturfagtimen fikk vi se kjøkkenhagen hvor vi tok opp poteter til middagen. Vi fant minst fire sorter! Senere på dagen underviste Per og jeg om livet i Norge.

Kvelden gikk med til oppdateringer av prosjektet og det er utrolig flott å se hvor knirkefritt det hele går. Her er det bare behov for små justeringer og vi observerer at lærerene er veldig motiverte og barna er blitt rolige og disisplinerte, samtidg som der er utadvente, glade og enormt åpne for fysisk kontakt. Her er det lutter glede!

Neste formiddag gikk med til møter og diskusjon om hva som bør endres og hva som kan forbedres. Vi har nå ett års drift bak oss som barneskole og byggetrinn to er snart ferdig.

Pengene er snart oppbrukt og vi trenger å stramme inn og finne nye måter å sikre oss en stabil økonomsk framtid. Dette kan vi gjøre ved å øke garnsalget og i tillegg verve flere faddere. Det finnnes sikkert andre måter også og vi er takknemmelige for alle innspill. Men som i de fleste prosjekter som dette er det nødvendig å stramme inn livreima og det er det viktig at alle involverte forstår. Dette er ikke alltid like lett å få folket her til å skjønnne, for de ser jo på oss som ufattelig rike i forhold til seg selv. Og det har de jo aldeles rett i, men vi har alikevel ikke ubegrenset tilgang på midler.

På kvelden samlet vi alle og bakte brownies, noe de aldri hadde smakt før. Mange ivrige hender hjalp til, både med pisking og prøvesmaking. Men utfordringen kom når kaka skulle i ovnen. Her er det gassovn uten termometer og på 4300 m høyde oppfører ingrediensene seg totalt forskjellge fra hjemme. Temperaturen ble sjekket ved at kokken Bernardo stakk hånda inn i gassovenen med jevne mellomrom, kaka ekspanderte over kantene på panna og deretter kolapset den. Steikinga tok nesten tre ganger så lang tid som vanlig, men resultatet ble utrolig godt og var borte på et blunk.

I dag har vi tatt i mot en kjempestor lastebil fyllt med donasjoner fra Prescottskolen i Arequipa.

Her var det datamaskiner, fagbøker, pulter, stoler, kjøkkenutstyr, bokhyller og mye mere. Lastebilen var tømt på et blunk, for her er det ingen som behøver å bes mere enn en gang! Og så kom regnet og alt måtte flytttes under tak, og noe ble tatt i bruk umiddelbart. Nå sitter vi på venter på kveldsmaten, og den er helt sikker like utsøkt som alltid, og vi gleder oss til morgendagens ridetur med Cornelio. Vi skal besøke familiene langt oppe i fjellene og det fine er at barna er hjemme så vi får møte dem der også.

Tusen takk til Per og Kari. Det kommer flere oppdateringer fra skolen i begynnelsen av neste uke. I mellomtiden kan du jo bli fadder for skolen og støtte opp om det fantastiske arbeidet som gjøres for disse barna.

Reisebrev 3: Sol- og måneøyene

Hvert år reiser Per og Kari til Peru. For å besøke skolen vår, for å kontrollere produksjonen av garn og klær, og for å hente inspirasjon. De vil gjerne dele sine opplevelser med dere, og vi legger ut reisebrev her jevnlig.

Siste dag i Arequipa ble brukt til forretningsmøter og et besøk hos den bittelille fabrikken som lager alpakkadyrene og bamsene våre. Vi ble tatt i mot med åpne armer og vi fant et par nye ting som vi satte opp bestilling på med en gang.

Neste morgen våknet vi friske og opplagte og fikk lukket koffertene med et skrik. De er fortsatt fulle av luer, votter og sokker til barna på skolen og vi har ikke klart å unngå shopping 100%, men nesten…

Nå går turen til Puno og en helg med opplevelser. Vi fant ut at en busstur ville være en bedre løsning mht. oppstigning og ble temmelig positivt overrasket da den 5 timers lange bussturen, med liggeseter, kostet kun 30,– pr. person. Skulle vi tatt fly ville prisen vært 1200,– pr. pers og det ville ikke gått noe fortere.

Puno ligger ved Titicaca sjøen (3800 moh.), og er en av verdens største og høyest innsjøer. Det er også indianerenes vugge, og det sies at den første Inka ble født ut av en stein på Soløya på Boliviansk side. Like ved ligger Måneøya hvor Inkaprestinnene levde og studerte. I tillegg sies det at dette er et viktig sted for de energetiske endringene som skjer på jorda. Noen mener at det nye energisenteret på kloden vil være et sted mellom disse øyene og at vi nå åpner opp for en tid med mere feminine krefter og verdier i verden. Kanskje dette er det mange av spådommene og forutsigelsene rundt 2012 dreiser seg om? Det er i hvertfall interesant at mange forskjellige kulturer på på jorda, alle har ideer om hva som vil skje i desember 2012.

Vi ankom med buss utpå ettemiddagen, og spiste en bitteliten midddag før senga ropte på oss begge. Det er utrolig hvor trøtt man blir når det er lite tilgang på oksygen. Neste morgen ventet det en bil og vi kjørte mot den Bolivianske grensen. Underveis fikk vi en positiv overraskelse, med et besøk til et fertilitetstempel. Tempelet var fullt av fallosser i alle størrelser og blir fortsatt besøkt når par ikke klarer å få barn. Mange var historiene om at det hadde lyktes de som hadde besøkt tempelet å få barn, fra Inkatiden og frem til i dag. Jeg ba en stille bønn om at det ikke virket på meg!

Så passerte vi grensen, fikk stempel i passet, vekslet til oss noen bolivians og fikk en ny guide. Hun tok oss med til Copacabana, en liten havneby som er den opprinnelige Copacabana. Stranden ved Rio fikk navnet når en prest som virket i katadralen, reiste fra Copacabana til Brasil med båt og båten holdt på å forlise. Han bad på sine knær til den sorte madonna i kirken hjemme og han var en av de heldige som overlevde. Når han gikk i land på stranden sa han at stranden skulle hete Copacabana og bygde et lite kapell der i ærbødighet til madonnaen.

Ved kaien ventet båten og vi hadde en fin tur ut til Soløya. Der ventet en nydelig lunch bestående av råvarer fra sjøen og øya. Alt ferskt, enkelt tilbredet, men helt nydelig.

Så kom overraskelse nummer to! Vi skulle gå 2 timer før vi kom til hyttene der hvor vi skulle bo, og turen startet med massevis av trapper med en stigning på 300 m – ikke det kuleste når man ikke har tilpasset seg høyden. Turen endte i senga med hodepine og kvalme, men heldigvis ordnet det seg i løpet av natten. Underveis besøkte vi Inkaens sommehus. Hit reiste han noen ganger om året og han fikk også besøk av prestinnene fra Måneøya. Hvis det var noe som var prekært, feks. dårlige avlinger, en krig som skulle vinnes eller andre viktige ting så ble det valgt en prestinne som ble ofret til Solguden. Dette ble gjort ved den samme steinen som Inkaen sies å ha bli født ut av. Alt dette er sagn og historier, men det merkelige er at selv i dag, under tordenvær, så slår lynet ned rundt denne steinen.

Vi våknet til en dramatisk soloppgang og ca. fire grader. Vi spiste en lett frokost og gikk ned til havnen. Underveis vasket vi oss i ungdomskilden og så på Inkaens hager. Båten tok oss til Måneøya og til et vakkert tempel hvor prestinnene hadde bodd. Stedet er veldig lite besøkt, og det hvilte en ro over det. Det sies at prestinnene studerete astronomi og mediterte her og også at de hadde kontakt med andre dimensjoner. Det er kanskje også det eneste stedet hvor inkakorset er fremstilt tredimensjonalt.

Med en god følelse seilte vi tilbake til Copacabana og kjørte tilbake til Puno, men vi satt begge igjen med en følelse av et ett døgn i Bolivia var alt for lite. På tilbaketuren kom overraskelse nummer tre. Vi besøkte en naturlig formet port i en spesiell fjellformasjon som sies å kunne bringe en til andre dimansjoner. Vi tok inn energien på stedet og den var sterkt tilstede. Kan virkelig anbefales hvis du er i nærheten.

Nå sitter vi på hotellet i Puno og venter spent på morgendagen som bringer oss til Mirasolskolen. Da blir det stille fra oss en stund, for der er det ingen forbindelse, hvis det ikke har skjedd et mirakel!