Siste reisebrev for denne gang: Avskjed med barna

Hvert år reiser Per og Kari til Peru. For å besøke skolen vår, for å kontrollere produksjonen av garn og klær, og for å hente inspirasjon. De vil gjerne dele sine opplevelser med dere, og vi legger ut reisebrev her jevnlig.

Vi har tatt avskjed med 58 triste barn i dag. Denne gangen har vi vært på Mallkini og Mirasolskolen i 8 dager og har fått sett mer av hverdagen og det daglige livet her oppe.

Det er trist å reise og vi kjenner begge på at det hadde vært fantastisk å være her enda lengre. Jeg har trent meg på spansk, begynner å forstå en del, men er helt håpløs når det gjelder å snakke selv. Dette blir tydeligere og tydeligere jo flere dager vi er her og behovet for å kunne kommunisere med barna uten Pers hjelp blir mer og mer påtrengende. Nå SKAL jeg begynne å studere spansk. Jeg har ett år på meg til neste gang.

Dette besøket har vært fullt av opplevelser, ikke de store som er lette å beskrive, men de små, men viktige som dreier seg om å se og bli sett. Blikk som utveksles, klemmer, utveksling av energi. Vi har vært 100% tilstede i møtet med barna, har sett dem le og gråte.

Har sett at de har blitt trygge barn som tørr å være åpne for oss som er fremmede, de tør å vise følelser både på godt å vondt. De er blitt trygge på seg selv, ikke minst de som har bodd på skolen fra starten av. Det er så lett å se forskjell på de som er nye og de som har vært på skolen en stund. Dette er det som gir vår innsats en mening.

Det å se at understimulerte barn kan endre seg så raskt. Det er flere av barna på skolen som er foreldreløse og som har levd alene en stund før de kom til skolen. Dette er kanskje de som endrer seg mest og som viser størst takknemmelighet for at de får være her. De har et enormt behov for fysisk kontakt og å bli sett. Og her må vi rose lærerene for at dette er noe de virkelig dyktige til!

Undervisningen begynner å falle på plass og det hele er blitt satt i system ved hjelp av Jimena fra Prescott. Dette har vært som en vitamininnsprøytning på lærerene og motivasjonen er på topp. Undervisningenen foregår fra åtte til to. Så får barna en varm lunch. Deretter er det undervisning på ettermiddagen, men dette er undervisning som dreier seg om dagliglivet. Dyrking av grønnsaker og poteter, søm, dans, tegning og kommunikasjon. Veldig populært, og viktig, for barn som har vokst opp i et lite steinhus og har hatt minimalt med stimuli annet enn det naturen kan by på og kommunikasjonen med den. Ikke at det er å forakte, for på denne tiden av året, hvor sola varmer, åkrene bugner av poteter og quinoa og temperaturen om nettene holder seg på plussiden er livet i Andesfjellene både utrolig vakkert, enkelt og problemfritt.

Det er noe annet når nattetemperaturen sniker seg ned mot minus 10, dagene er solfyllte, men det finnes ikke vann. Ingenting vil gro og det meste dreier seg om å dekkke basisbehovene.

Vi reiser hjem med et varmt hjerte for disse menneskene og denne kulturen. Behovet for å være her lenger blir sterkere for hver gang. Vi kjenner at dette begynner å bli en del av oss og at vi blir en viktig del også i deres liv. Vi har fått mange takknemmelige tibakemeldinger fra foreldre som sier at de har fått ”nye” barn, mange klemmer og håndhilsninger på vår vei.

Vi ser at dette vikelig gjør en forskjell og at disse barna er fremtiden i dette området. Kanskje er det elevene på Mirasolskolen som blir lokale leger, borgermestre, lærere og andre resurspersoner i dette samfunnet? For å kunne følge dem videre trenger vi å utvide skolen til en ungdomsskole, 5-årig. Dette vil kreve flere lærere, mer materiell, men klasserommene har vi, nå når byggetrinn 2 er snart ferdig. Så hjelp oss å verve flere faddere slik at vi kan sikre at det grunnlaget vi legger nå også kan følges opp i fremtiden!

Takk til dere alle.

Reisebrev 4: Første inntrykk av Mallkini

Hvert år reiser Per og Kari til Peru. For å besøke skolen vår, for å kontrollere produksjonen av garn og klær, og for å hente inspirasjon. De vil gjerne dele sine opplevelser med dere, og vi legger ut reisebrev her jevnlig.

Vi er fremme og har det helt FANTASTISK!!!

Veien til Mallkini og Mirasolskolen startet med en snartur innom markedet i Puno for å kjøpe ryggsekker til barna som bor på skolen. De går til og fra hjemmene sine hver fredag og søndag ettermiddag, og turen kan fort ta 4–5 timer hver vei. Da er det godt med en sekk som sitter behagelig på ryggen slik at de kan bære med seg halvparten av det de eier, resten ligger igjen på skolen. Vi fant en bod med sekker og etter iherdig pruting fikk vi ned prisen til 70,– pr sekk, ikke noe å si på det, men når beløpet skal ganges med 60 måtte vi grave dypt i lommeboken, og damene i boden stod igjen med store smil. Nå behøvde de ikke jobbe mere denne uken!

Vi ble, som vanlig, plukket opp av Moises og Juanita, og stor ble vår glede da vi fikk se at veiene både er utvidet og forbedret. I løpet av et års tid skal det til og med legges asfalt på veien som går fra Azangaro til jungelen. Det vil korte ned reisetiden til det halve og turen blir ikke minst mye mer behagelig. Så nå kan dere alle bare bestille billett og besøke skolen. Dere er hjertelig velkomne.

Vel framme krøp vi i seng og våknet til blå himmel og en deilig frokost med utsikt over Mallkini. Formen var på topp og ettter frokost spaserte vi ned til skolen. Der var det folketomt, alle var opptatt med undervisning, men vi snek oss inn i ett og ett klasserom og ble mottatt med jubel, sanger og velkomsthilsner. Vi satte oss ned i klasserommet med de eldste elevene og deltok på de to neste timene, den første var kommunikasjon og den andre var naturfag.

I naturfagtimen fikk vi se kjøkkenhagen hvor vi tok opp poteter til middagen. Vi fant minst fire sorter! Senere på dagen underviste Per og jeg om livet i Norge.

Kvelden gikk med til oppdateringer av prosjektet og det er utrolig flott å se hvor knirkefritt det hele går. Her er det bare behov for små justeringer og vi observerer at lærerene er veldig motiverte og barna er blitt rolige og disisplinerte, samtidg som der er utadvente, glade og enormt åpne for fysisk kontakt. Her er det lutter glede!

Neste formiddag gikk med til møter og diskusjon om hva som bør endres og hva som kan forbedres. Vi har nå ett års drift bak oss som barneskole og byggetrinn to er snart ferdig.

Pengene er snart oppbrukt og vi trenger å stramme inn og finne nye måter å sikre oss en stabil økonomsk framtid. Dette kan vi gjøre ved å øke garnsalget og i tillegg verve flere faddere. Det finnnes sikkert andre måter også og vi er takknemmelige for alle innspill. Men som i de fleste prosjekter som dette er det nødvendig å stramme inn livreima og det er det viktig at alle involverte forstår. Dette er ikke alltid like lett å få folket her til å skjønnne, for de ser jo på oss som ufattelig rike i forhold til seg selv. Og det har de jo aldeles rett i, men vi har alikevel ikke ubegrenset tilgang på midler.

På kvelden samlet vi alle og bakte brownies, noe de aldri hadde smakt før. Mange ivrige hender hjalp til, både med pisking og prøvesmaking. Men utfordringen kom når kaka skulle i ovnen. Her er det gassovn uten termometer og på 4300 m høyde oppfører ingrediensene seg totalt forskjellge fra hjemme. Temperaturen ble sjekket ved at kokken Bernardo stakk hånda inn i gassovenen med jevne mellomrom, kaka ekspanderte over kantene på panna og deretter kolapset den. Steikinga tok nesten tre ganger så lang tid som vanlig, men resultatet ble utrolig godt og var borte på et blunk.

I dag har vi tatt i mot en kjempestor lastebil fyllt med donasjoner fra Prescottskolen i Arequipa.

Her var det datamaskiner, fagbøker, pulter, stoler, kjøkkenutstyr, bokhyller og mye mere. Lastebilen var tømt på et blunk, for her er det ingen som behøver å bes mere enn en gang! Og så kom regnet og alt måtte flytttes under tak, og noe ble tatt i bruk umiddelbart. Nå sitter vi på venter på kveldsmaten, og den er helt sikker like utsøkt som alltid, og vi gleder oss til morgendagens ridetur med Cornelio. Vi skal besøke familiene langt oppe i fjellene og det fine er at barna er hjemme så vi får møte dem der også.

Tusen takk til Per og Kari. Det kommer flere oppdateringer fra skolen i begynnelsen av neste uke. I mellomtiden kan du jo bli fadder for skolen og støtte opp om det fantastiske arbeidet som gjøres for disse barna.

Reisebrev 2: Fantastiske nyheter for Mirasol-skolen!

Hvert år reiser Per og Kari til Peru. For å besøke skolen vår, for å kontrollere produksjonen av garn og klær, og for å hente inspirasjon. De vil gjerne dele sine opplevelser med dere, og vi legger ut reisebrev her jevnlig.

Jeg MÅ bare skrive til dere alle som følger med, for vi har fantastiske nyheter! Ja, det går bra med meg i høyden, for første gang, men det er ikke det jeg vil skrive om. Vi har vært i møter i hele dag, og dagens første møte ble begynnelsen på en helt fantastisk dag!

Vi traff Lourdres, vår kontaktperson hos garnprodusenten, for å få en oppdatering på hvordan det går på Mirasol-skolen før vi reiser opp for å besøke barna. Det er alltid en del som må gjennomgås, budsjetter og framdrift, men denne gangen var det noe helt annet hun ville fortelle oss. Vi kunne se at hun var nesten sprekkeferdig av både stolthet og glede!

Så kom nyhetene: Vi har vært så heldig å få en veileder og inspirator fra en privat skole i Arequipa. Jimenza er en flott ung kvinne på 32 år som er rektor på Prescott med ansvar for 1100 barn og 85 lærere. Barna er i alderen 4–14 år og skolen bygger på prinsippene: Åpenhet, mangfold og religionsfrihet. Vi var så heldig å få en omvisning på denne meget spesielle skolen som ble bygget på 70-tallet.

Alle bygningene er 1-etasjes oktanter (åttekanter) og det undervises med åpne dører og et åpent sinn. Det var en fantastisk atmosfære der, samtidig som at skolen er høyt ansett og skriver ut studenter med meget gode resultater. De har alt tenkelig tekninsk materiell, moderne læremetoder og de underviser bl.a. i sport, kunst, drama, kjemi, motorikk, data i tillegg til alle allmennfag. Vi fikk inntrykk av at alle fag var like viktige og at dette tilsammen dannet en helhet.

Denne damen har meldt seg frivillig til å bistå oss i utviklingen og organiseringen av Mirasol-skolen. Hun har besøkt Malkini og skolen vår flere ganger i løpet av de siste tre månedene. Hun har, i samarbeid med lærerene på skolen, satt opp en plan for det kommende skoleåret, både med hensyn til undervisning av elever og videreutdannelse og inspirasjon av lærerene. Alt kostnadsfritt!!! Det er nesten for godt til å være sant. I tillegg har Prescott som skole donert oss brukte skolebøker, datamaskiner, pulter og annet undervisningsmateriell. Dette sparer oss for store utgifter og løfter nivået på skolen vår raskt.

Hun er også visjonæer og vi har sammenfallende tanker om fremtiden og hviken retning vi ønsker å utvikle dette prosjektet. Først og fremst må vi få de daglige rutinene på plass, og hun har gjort en viktig jobb med å organisere lærerenes tidsforbruk. De er først og fremst lærere, men skal også drive et internat og de skal også ha tid for seg selv.

I tillegg skal de utvikle seg både som mennesker og som lærere. En del av dette gjøres ved at hun inviterer lærerene til Prescott-skolen, som gjestelærere jevnlig . Dette har hun laget en plan for gjennom hele det kommende skoleåret. Hun ser også nødvendigheten av å få i gang trinn to av prosjeket så raskt som mulig. Vi trenger virkelig en ungdomsskole. Og etter hvert ville det være fantastik om vi klarte å lage et undervisningsopplegg for moderne alpakkadrift og jordbruk for indianerne på høyslettene, slik at de kan utvikle dette området og at det blir et attraktivt sted å leve.

Både Per og jeg var sterkt berørt av møtet med denne flotte kvinnen, som underveis viste oss et menneske med sterk integritet, stor åpenhet og en enorm tilstedeværelse i møte både med oss, elver og lærere som vi møtte underveis. Vi kan ingenting om å drive en skole, men vi føler et her har vi fått tilsendt en gave og en kjemperessurs som vi kan ha stor glede og nytte av i fremtiden. Det er nesten for godt til å være sant, men er det noe vi har lært underveis i dette prosjektet så er det å stole på at ting faller på plass så lenge vi følger det vi føler er riktig og at vi ikke lar oss styre av penger eller frykt.

Takk til dere alle sammen som er en viktig del av dette eventyret.

Reisebrev 1: Varme Lima, og første smak av høyden

Hvert år reiser Per og Kari til Peru. For å besøke skolen vår, for å kontrollere produksjonen av garn og klær, og for å hente inspirasjon. De vil gjerne dele sine opplevelser med dere, og vi legger ut reisebrev her jevnlig.

Underlig å tenke på, men dette er altså vår 7. tur til Peru. Det er kanskje ikke så merkelig at lukten av Lima virker like kjent som lukten av huset hjemme. Dette har blitt vårt hjem nummer to.

Vi bor, som vanlig, hos Marcia, som eier fabrikken hvor The Alpaca Experience-kolleksjonen blir strikket. Hun bor i et høyhus med utsikt over havet og Miraflores, området vi bor i, og det er ikke rart at vi sender noen tanker til innbyggerne på Chiles kyst som nettopp er blitt rammet av Tsunamien. Det kunne like godt ha skjedd her. Bølgene slår innover stranden bare noen få meter unna. Men denne delen av Lima ligger på en høyde som forhåpentlig ville ha tatt den værste støyten hvis bølgene skulle ramme. Myndighetene forbereder seg på at det kanskje er Perus tur neste gang. Så det er ikke fritt for at det ligger litt frykt i luften.

Men vi kan ikke la dette legge en demper på dagen i dag, det har vært strålende vær, med solskinn og 30 grader. Litt av et sjokk for en kropp som har vært vant til -20 de siste par månedene. Det er deilig å kjenne varmen, men sola er livsfarlig for en blek hud, som de siste dagene har antatt en mistenkelig nyanse av sterk rosa. Helgen ble tilbragt på en fantastisk strand, La Honda, sør for Lima. Vi ble invitert med til Marcias ”lille hus” på stranden. Vi så for oss en liten hytte på en 30-40 m2 i norsk standard, men her fikk vi se hvordan fiffen i Peru har det. Huset var det minste på stranden, det hadde hun rett i, men det var et tre etasjers hus med minst 20 små rom, 4 bad, og flere flotte terasser med havutsikt. Her var det plass til 3 generasjoner + gjester uten problemer. I tillegg til 3 hushjelper som passet på at vi hadde alt vi trengte til en hver tid. Deilig for et par dager, men jeg tror ikke jeg hadde klart å la meg varte opp hver dag hele året.

I dag har vi vært på en bitteliten fabrikk, for å få laget noen nye prøver til et nytt prosjekt vi holder på med. Fabrikken var vel ca. 50 m2 hvor det både ble strikket og laget garn. Det er fascinerende å se hvor lite utstyr de trenger for å klare å lage fine produkter. Da blir ikke lista så høy for å kunne komme i gang med sitt eget firma hvis man har pågangsmot og litt kapital. Det er moro å kunne bidra med noe til slike småprodusenter hvis de klarer å lage de produktene vi ønsker med den kvaliteten vi må ha for at de skal kunne selges i Norge. I tillegg har vi satt igang prøvestrikking av kolleskonen som skal ut i butikkene våren 2011. Det er alltid like spennende å se om vi får plaggene slik som vi ønsker dem og om vi treffer med fargene vi velger for kolleksjonen.

I morgen går turen videre til Arequipa.

Oppdatering:
Nå er vi framme i Arequipa, vi bor som vanlig på ”bestemors hus”, et billig, men veldig hyggelig hotell med blomstede hage og hengekøyer. Det er snart leggetid, så nå sluttter vi her.

Strikk sokker til Mirasol-barna

Vi får stadig vekk henvendelser fra kunder som har lyst til å gjøre noe ekstra for barna ved Mirasol-skolen ved å strikke sokker for dem. Det setter vi veldig stor pris på og når vi reiser for å besøke skolen igjen i begynnelsen av mars, tar vi gjerne sokker til barna med på turen.

Barna er mellom 6 og 12 år gamle, og det er omtrent like mange gutter som jenter.

Sokkene kan sendes til:

Du Store Alpakka AS
Mohagasvingen 4
2770 Jaren

Strikk en bamse og støtt Mirasolprosjektet

I fjor åpnet vi en barneskole i Andesfjellene i Peru. Der får 60 indianerbarn en god utdannelse. Hobbyklubben ville gjerne være med på å støtte prosjektet, så vår designer Linda Horvei har laget oppskrift på disse to søte bamsene for dem. Du kan bidra ved å kjøpe en garnpakke og strikke en av disse søte bamsene til deg selv eller noen du er glad i. For hver solgte pakke går det 30 kroner direkte til skolen. 10 kroner fra Du Store Alpakka, 10 kroner fra Hobbyklubben og 10 kroner fra deg.

Hvis du ikke har noen å gi bamsen til, kan du sende den til oss når den er ferdig. Vi tar den med oss til skolen, slik at barna der kan få glede av den.

Hjem, kjære hjem

Flyvinge

Beklager stillheten den siste uken av turen vår, men det har vært så mange inntrykk. Lørdag landet vi altså på Gardermoen og fikk igjen norsk jord under beina, men før det og etter den siste posten jeg skrev har det skjedd mye.

Som kanskje noen av dere fikk med dere ble avreisen vår fra Urubamba hindret av streik. Bøndene i Peru streiket for å markere rettighetene sine til vannet og det gjorde de ved å legge store (og små) steiner, røtter og glasskår ut i veien. Noen steder var det store blokkeringer, andre steder bare nok med stein til å gjøre veien ufremkommelig. Uansett, vi hadde hørt at streiken skulle vare bare en dag, men da det nærmet seg kvelden fikk vi mange motstridende beskjeder. Noen sa det snart var over, andre at streiken skulle utvides og forlenges. Vi hadde pakket alle baggene våre og var klar til å dra dersom det skulle bli mulig. Like før åtte kom bussjåføren løpende inn på hotellet, skulle vi dra måtte vi gjøre det nå. Det var bestemt at streiken skulle vare lenger, men de streikende hadde gått hjem et par timer for å spise og gjøre seg klar til nattskiftet.

Jeg må innrømme at hjertet slo litt fortere når vi snek oss ut i bakgården og inn på bussen, før vi kjørte avgårde. Vel ute på hovedveien var det ingen å se, bare mengder av stein. Heldigvis hadde noen kjørt før oss og det var ryddet en «sti» til bussen hele veien over fjellet til Cuzco. Turen tar vanligvis 1,5 time, men med slalåmkjøringen vår tok det 2,5 før vi var fremme. Jeg ble imponert over innsatsviljen til de som streiket, det var ikke store områder av veien det ikke lå stein på, og alt hadde skjedd i løpet av noen få timer tidligere på dagen.

Cuzco var en nydelig by, med stolt arkitektur og mange spennende møter. Blant annet fikk vi møte to sjamaner (eller rettere sagt det tilsvarende sjamaner for Inkaene), vi fikk spise deilig mat og rakk å forelske oss i byen før det altfor fort ble på tide å dra videre.

I Lima ble vi møtt med tanken på at turen snart var over, en både trist og god tanke for de fleste av oss. Jeg for min del tar med meg masse minner fra et fantastisk land med mange fantastiske mennesker. Jeg har også fått en ny respekt og mengder med takknemlighet for det priviligerte livet jeg lever, og jeg håper at jeg kan bruke det til å gjøre verden til et bedre sted for oss alle. Kanskje er det i disse tider ekstra viktig at vi alle tenker gjennom hva som er viktig for oss. Hvor vi bør bruke tiden og pengene våre, og hvor vi absolutt ikke trenger å bruke den.

Neste tirsdag (28. april) inviterer vi til Mirasolforedrag i butikken i Oslo i forbindelse med strikkeklubben. Der skal vi blant annet fortelle og vise bilder fra skolen vår. Denne kvelden koster strikkeklubben 30 kroner, pengene går uavkortet til skoleprosjektet. Det vil også bli mulig å tegne seg som fadder for skolen.

Tusen takk til alle de flotte menneskene i reisefølget. Dere har vært fantastiske! Tusen takk til alle dere som har fulgt oss på turen, jeg håper dere vil hjelpe oss videre i neste fase for å gjøre flere drømmer til virkelighet.

Machu Picchu og streik

I går opplevde vi det som for meg har vært et av turens høydepunkt. Machu Picchu. Inkaenes hemmelige by. Byen ligger et par timers reise fra Urumbamba på grensen til jungelen. Det er ekstremt grønt og landskapet er majestetisk.

Robert og Per på toget fra Ollantaytamba til Aguas Calientes en tidlig morgen

Robert og Per på toget fra Ollantaytamba til Aguas Calientes en tidlig morgen

Vi sto opp tidlig, tidlig (klokken 4.00) for å komme oss avgårde. Machu Picchu har utrolig mange besøkende, og det er begrenset hvor mange som får komme inn hver dag, for å hindre slitasje på stedet. I tillegg er det begrenset med plasser på toget som tar deg inn og ut av nærmeste by, så skal du til Peru er det lurt å bestille togbilletter og inngangsbilletter i god tid.

Regnskyene fant det heldigvis for godt å lette når vi kom opp til Machu Picchu.

Regnskyene fant det heldigvis for godt å lette når vi kom opp til Machu Picchu.

Uansett, etter en tidlig morgen og mye bølling på toget (av undertegnede og flere med henne) kom vi frem rundt åtte om morgenen. Machu Picchu ble oppdaget av en professor fra Yale i 1911 og ble aldri funnet av spanjolene da de invaderte landet. Byen var bebodd hovedsakelig av de øvre klassene i samfunnet. Vi hadde håpet på å se en condor mens vi var der, men de er et sjeldent syn.

I og rundt byen er det masse flott planter, blant annet disse orkideene.

I og rundt byen er det masse flott planter, blant annet disse orkideene.

I dag har vi vært oppholdt av streik. Bøndene i Peru streiker fordi de er redde for at rettighetene til vannet skal privatiseres. Det har vi full forståelse for og har tatt en rolig tur rundt i byen i påvente av at streiken blir avblåst. Det ser ut til at vi skal komme oss ut av Urubamba og til Cuzco i løpet av ettermiddagen. Det blir trist å forlate Jim og hans fantastiske familie, men det blir spennende å ta fatt på siste del av turen.

Det typiske turistbildet fra Machu Picchu.

Det typiske turistbildet fra Machu Picchu.

En hellig dal

De siste dagene har vi tilbragt i Urubamba-dalen. Dette kalte inkaene for sin hellige dal, og etter å ha vært på over 4000 meter, hvor nesten ingenting vokser, så skjønner jeg hvorfor. Her nede (vi er fortsatt på godt over 2000 meter) er temperaturen ganske stabil, det er fuktigere og frodigere og nedover hele dalen hadde inkaene bygget terrasser for å dyrke grønnsaker.

Terrassene i Pisac

Terrassene i Pisac

Før vi dro bestemte vi oss for å bli bedre kjent med inka-kulturen. Det har vi blant annet gjort ved å lage og delta på en del seremonier som var typiske for inkaene. Seremoniene har vi blitt kjent med blant annet gjennom boka «Inka-innvielsen», en peruansk læremester og en sjaman.

På Ollantaytambo gjorde vi en vindøvelse. Dette er godt bevarte terasser hvor det blant annet er mulig å se de fantastiske vanningssystemene inkaene hadde. Overfor soltempelet på stedet er det en vindtunnel hvor vinden fra tre forskjellige daler møter hverandre. Der blåser det kraftig og inkaene brukte dette stedet til å rense ut gammel energi fra auraen sin (de kaller auranen for boblen eller egget), og fra halschakraet. Det er en kraftfull opplevelse å stå ytterst på kanten på de gamle ruinene og kjenne vinden røske i kroppen.

De gamle inkamurene er nøyaktig skåret ut for at de skal være stabile for eksempel under jordskjelv.

De gamle inkamurene er nøyaktig skåret ut for at de skal være stabile for eksempel under jordskjelv.

Neste dag reiste vi til Pisac. Her er det også terrasser, men disse er langt større en de du finner i Ollantaytambo. Her er det også flere templer, men denne dagen skulle vi ikke til et av dem. Vi fikk tak i en guide som først ledet oss til toppen av fjellet som ligger over terrassene. Det betød en til tider strabasiøs klatretur i den vakre naturen. På toppen gjorde vi en solseremoni. Alle satt i ring og tok inn solenergien. Noe av det magiske med opplevelsen var at det regnet den dagen, men da vi satt der oppe blåste skyene unna og vi fikk vakkert solskinn. (Jeg ble solbrent på de få minuttene vi satt der). Ikke bare det, men det var massevis av fugler og sommerfugler som samlet seg rundt oss.

Når vi var ferdig gikk vi nedover på den andre siden av fjellet. Der fant vi en liten hule hvor vi gjorde en moder-jord-seremoni.

Inger-Margrethe, Linda og Robert i en naturlig tunnel på vei ned fra solseremonien i Pisac.

Inger-Margrethe, Linda og Robert i en naturlig tunnel på vei ned fra solseremonien i Pisac.

Pisac skal visstnok ha et av de beste markedene i denne delen av Peru, det fikk vi dessverre ikke mulighet til å finne ut av. Da vi kom ned i byen holdt de nemlig på å pakke ned fordi det var langfredag. Peru er et katolsk land og det er prosesjoner i de fleste byene. Derfor dro vi inn til Urubamba by om kvelden for å ta en kikk. På gatene hadde de laget vakre «gatemalerier» med farget sagmugg. Det var utrolig hvor mye fint de hadde laget i løpet av noen få timer. Da prosesjonen kom tråkket det over bildene for å markere livets forgjengelighet. Her er et bilde av Jesus før og etter.

Jesus før

Jesus før

Jesus etter

Jesus etter

Påskeaften reiste vi og besøkte Cinchero. I denne landsbyen har de holdt de gamle vevetradisjonene i live helt fra gammelt av, og barna kommer inn til verkstedet hver lørdag for å lære de gamle mønstrene. Vi får vite at det tar minst 6 måneder å veve et sengeteppe. Det må man ha respekt for.

En av de unge jentene som lærer de gamle vevmønstrene.

En av de unge jentene som lærer de gamle vevmønstrene.

Et vevd sengeteppe fra Cinchero

Et vevd sengeteppe fra Cinchero

Senere reiser vi til Las Salinas. Da inkaene kom hit oppdaget de en elv hvor det lå salt langs breddene. De fulgte elven til utspringet, en liten hule i fjellet, og fant ut at de skulle utnytte gaven Mord Jord hadde gitt dem. Derfor bygget de terrasser med mengder av små basseng (omlag 4.000) hvor de samler opp det varme saltvannet. Når vannet tørker ligger det igjen 30 cm med økologisk salt i hvert basseng. (Det smaker veldig godt).

Saltbadene i Las Salinas før de blir fylt.

Saltbadene i Las Salinas før de blir fylt.

Kanalen med saltvann.

Kanalen med saltvann.

Om kvelden tok vi ut forbryterne i oss selv og reiste til Moray sammen med en sjaman. Moray er et gammelt, hellig sted for inkaene. Her er det tre runde «tribuner». Vi snek oss inn etter stengetid, og sammen med sjamanen gjennomførte vi en fullmåneseremoni med ofringer til Moder Jord. Som vanlig regnet det lett da vi dro, men under meditasjonen kom fullmånen frem lyste opp hele dalen. Inkaene ofrer det som de selv setter pris på. I den lille pakken sjamanen lagde lå det cocablader, blomster, kjeks og godteri, lamafett, garn, urter, bønner og frø.

Dagstidsbilde fra en av sirkelterrassene i Moray

Dagstidsbilde fra en av sirkelterrassene i Moray

Her i Urubamba har vi bodd på Quinta Patawasi, et kjempehyggelig Bed & Breakfast drevet av Jim Rogers og hans familie.

Nærkontakt

Natt til i går var det jordskjelv her i Arequipa. Noen sier det målte 4,8 på Richters skala. Det var ingen fare, og skjelvet varte ikke lenge, men det var nok til å sette en liten støkk i undertegnede. Desto morsommere ble det jo dagen derpå (1. april…), da Kari og Per (og deres medsammensvorne) fant ut at de skulle utnytte hendelsen til sin fulle potensiale. Alle som kom dinglende inn til frokost etter dem fikk nemlig beskjed om at det var fare for utbrudd på Misti (en vulkan som ligger like utenfor byen) og at alle turister skulle evakueres. Jeg må innrømme at jeg var i tvil et lite øyeblikk, men det var ikke jeg som gikk fem på. 😉

Ellers har de aller fleste nå vært igjennom sin runde med magesjau, noen har ligget til sengs en hel dag, andre har i det minste holdt seg stående. Det hører vel med når magen skal møte en ny kultur og nye bakterier.

En nesten helt ny alpakka på Mundo Alpaca

En nesten helt ny alpakka på Mundo Alpaca

Dagens tema har vært Alpakka, på alle mulige måter. Før lunsj startet vi med å besøke Mundo Alpaca. Kommer du noen gang til Arequipa er det vel vært et besøk. Dette er et opplevelsessenter tilegnet alpakkaen. Når vi var på besøk hadde de både alpakka, lama og guanaco på tunet. Visste du at det finnes 8 fibre i verden som er regnet for å være «edle»? Av dem er halvparten fra dyrene i lama-familien. Alpakka, lama, guanako og den sjeldne vicunjaen er alle regnet for å ha blant verdens beste fiber.

Alpakka kommer i et stort utvalg naturlige farger

Alpakka kommer i et stort utvalg naturlige farger

Til lunsj var det også alpakka på menyen. Alpakka har veldig magert og mørt kjøtt, og ettersom de lever så fritt er det mye smak i kjøttet. Alpakka blir aldri slaktet for skinnet eller kjøttet, til det er håret altfor verdifullt. Men en alpakkaflokk består naturlig av en mann og ti hunner. Hannene som faller utenfor blir derfor enten solgt eller slaktet og peruanerne bruker hele alpakkaen når de først slakter den. Både skinnet, skjøttet og beina.

Håndsortering av farger og kvaliteter

Håndsortering av farger og kvaliteter

Men vi hadde enda ikke fått nok av disse fantastiske dyrene. Etter lunsj dro vi derfor på fabrikkbesøk for å se på produksjonen av garnet. Alpakkafiberet kan bare sorteres for hånd, og alle de naturlige fargene og finhetsgradene av fiberet blir sortert ved hjelp av fingerfølelsen til omlag 200 damer. Dette er kunnskap som ofte går i arv fra mor til datter, og ikke noe som kan læres så lett. I tillegg er det en lang prosess for å få hårene fra alpakkaen og til ferdige nøster. Jeg har i hvert fall fått en enorm respekt for alt arbeidet som kreves for at jeg skal kunne holde et nøste alpakkagarn mellom hendene.

Kardet garn i tønner, klart til å spinnes.

Kardet garn i tønner, klart til å spinnes.

I morgen reiser vi lenger opp i fjellene. Først til Titicacasjøen, og så opp til skolen for den offisielle åpningen. Dere kommer ikke til å høre fra oss igjen på nesten en uke, siden det ikke er internettdekning dit vi skal, men jeg lover å fortelle om alt så snart vi er tilkoblet igjen.