Siste reisebrev for denne gang: Avskjed med barna

Hvert år reiser Per og Kari til Peru. For å besøke skolen vår, for å kontrollere produksjonen av garn og klær, og for å hente inspirasjon. De vil gjerne dele sine opplevelser med dere, og vi legger ut reisebrev her jevnlig.

Vi har tatt avskjed med 58 triste barn i dag. Denne gangen har vi vært på Mallkini og Mirasolskolen i 8 dager og har fått sett mer av hverdagen og det daglige livet her oppe.

Det er trist å reise og vi kjenner begge på at det hadde vært fantastisk å være her enda lengre. Jeg har trent meg på spansk, begynner å forstå en del, men er helt håpløs når det gjelder å snakke selv. Dette blir tydeligere og tydeligere jo flere dager vi er her og behovet for å kunne kommunisere med barna uten Pers hjelp blir mer og mer påtrengende. Nå SKAL jeg begynne å studere spansk. Jeg har ett år på meg til neste gang.

Dette besøket har vært fullt av opplevelser, ikke de store som er lette å beskrive, men de små, men viktige som dreier seg om å se og bli sett. Blikk som utveksles, klemmer, utveksling av energi. Vi har vært 100% tilstede i møtet med barna, har sett dem le og gråte.

Har sett at de har blitt trygge barn som tørr å være åpne for oss som er fremmede, de tør å vise følelser både på godt å vondt. De er blitt trygge på seg selv, ikke minst de som har bodd på skolen fra starten av. Det er så lett å se forskjell på de som er nye og de som har vært på skolen en stund. Dette er det som gir vår innsats en mening.

Det å se at understimulerte barn kan endre seg så raskt. Det er flere av barna på skolen som er foreldreløse og som har levd alene en stund før de kom til skolen. Dette er kanskje de som endrer seg mest og som viser størst takknemmelighet for at de får være her. De har et enormt behov for fysisk kontakt og å bli sett. Og her må vi rose lærerene for at dette er noe de virkelig dyktige til!

Undervisningen begynner å falle på plass og det hele er blitt satt i system ved hjelp av Jimena fra Prescott. Dette har vært som en vitamininnsprøytning på lærerene og motivasjonen er på topp. Undervisningenen foregår fra åtte til to. Så får barna en varm lunch. Deretter er det undervisning på ettermiddagen, men dette er undervisning som dreier seg om dagliglivet. Dyrking av grønnsaker og poteter, søm, dans, tegning og kommunikasjon. Veldig populært, og viktig, for barn som har vokst opp i et lite steinhus og har hatt minimalt med stimuli annet enn det naturen kan by på og kommunikasjonen med den. Ikke at det er å forakte, for på denne tiden av året, hvor sola varmer, åkrene bugner av poteter og quinoa og temperaturen om nettene holder seg på plussiden er livet i Andesfjellene både utrolig vakkert, enkelt og problemfritt.

Det er noe annet når nattetemperaturen sniker seg ned mot minus 10, dagene er solfyllte, men det finnes ikke vann. Ingenting vil gro og det meste dreier seg om å dekkke basisbehovene.

Vi reiser hjem med et varmt hjerte for disse menneskene og denne kulturen. Behovet for å være her lenger blir sterkere for hver gang. Vi kjenner at dette begynner å bli en del av oss og at vi blir en viktig del også i deres liv. Vi har fått mange takknemmelige tibakemeldinger fra foreldre som sier at de har fått ”nye” barn, mange klemmer og håndhilsninger på vår vei.

Vi ser at dette vikelig gjør en forskjell og at disse barna er fremtiden i dette området. Kanskje er det elevene på Mirasolskolen som blir lokale leger, borgermestre, lærere og andre resurspersoner i dette samfunnet? For å kunne følge dem videre trenger vi å utvide skolen til en ungdomsskole, 5-årig. Dette vil kreve flere lærere, mer materiell, men klasserommene har vi, nå når byggetrinn 2 er snart ferdig. Så hjelp oss å verve flere faddere slik at vi kan sikre at det grunnlaget vi legger nå også kan følges opp i fremtiden!

Takk til dere alle.

Reisebrev 3: Sol- og måneøyene

Hvert år reiser Per og Kari til Peru. For å besøke skolen vår, for å kontrollere produksjonen av garn og klær, og for å hente inspirasjon. De vil gjerne dele sine opplevelser med dere, og vi legger ut reisebrev her jevnlig.

Siste dag i Arequipa ble brukt til forretningsmøter og et besøk hos den bittelille fabrikken som lager alpakkadyrene og bamsene våre. Vi ble tatt i mot med åpne armer og vi fant et par nye ting som vi satte opp bestilling på med en gang.

Neste morgen våknet vi friske og opplagte og fikk lukket koffertene med et skrik. De er fortsatt fulle av luer, votter og sokker til barna på skolen og vi har ikke klart å unngå shopping 100%, men nesten…

Nå går turen til Puno og en helg med opplevelser. Vi fant ut at en busstur ville være en bedre løsning mht. oppstigning og ble temmelig positivt overrasket da den 5 timers lange bussturen, med liggeseter, kostet kun 30,– pr. person. Skulle vi tatt fly ville prisen vært 1200,– pr. pers og det ville ikke gått noe fortere.

Puno ligger ved Titicaca sjøen (3800 moh.), og er en av verdens største og høyest innsjøer. Det er også indianerenes vugge, og det sies at den første Inka ble født ut av en stein på Soløya på Boliviansk side. Like ved ligger Måneøya hvor Inkaprestinnene levde og studerte. I tillegg sies det at dette er et viktig sted for de energetiske endringene som skjer på jorda. Noen mener at det nye energisenteret på kloden vil være et sted mellom disse øyene og at vi nå åpner opp for en tid med mere feminine krefter og verdier i verden. Kanskje dette er det mange av spådommene og forutsigelsene rundt 2012 dreiser seg om? Det er i hvertfall interesant at mange forskjellige kulturer på på jorda, alle har ideer om hva som vil skje i desember 2012.

Vi ankom med buss utpå ettemiddagen, og spiste en bitteliten midddag før senga ropte på oss begge. Det er utrolig hvor trøtt man blir når det er lite tilgang på oksygen. Neste morgen ventet det en bil og vi kjørte mot den Bolivianske grensen. Underveis fikk vi en positiv overraskelse, med et besøk til et fertilitetstempel. Tempelet var fullt av fallosser i alle størrelser og blir fortsatt besøkt når par ikke klarer å få barn. Mange var historiene om at det hadde lyktes de som hadde besøkt tempelet å få barn, fra Inkatiden og frem til i dag. Jeg ba en stille bønn om at det ikke virket på meg!

Så passerte vi grensen, fikk stempel i passet, vekslet til oss noen bolivians og fikk en ny guide. Hun tok oss med til Copacabana, en liten havneby som er den opprinnelige Copacabana. Stranden ved Rio fikk navnet når en prest som virket i katadralen, reiste fra Copacabana til Brasil med båt og båten holdt på å forlise. Han bad på sine knær til den sorte madonna i kirken hjemme og han var en av de heldige som overlevde. Når han gikk i land på stranden sa han at stranden skulle hete Copacabana og bygde et lite kapell der i ærbødighet til madonnaen.

Ved kaien ventet båten og vi hadde en fin tur ut til Soløya. Der ventet en nydelig lunch bestående av råvarer fra sjøen og øya. Alt ferskt, enkelt tilbredet, men helt nydelig.

Så kom overraskelse nummer to! Vi skulle gå 2 timer før vi kom til hyttene der hvor vi skulle bo, og turen startet med massevis av trapper med en stigning på 300 m – ikke det kuleste når man ikke har tilpasset seg høyden. Turen endte i senga med hodepine og kvalme, men heldigvis ordnet det seg i løpet av natten. Underveis besøkte vi Inkaens sommehus. Hit reiste han noen ganger om året og han fikk også besøk av prestinnene fra Måneøya. Hvis det var noe som var prekært, feks. dårlige avlinger, en krig som skulle vinnes eller andre viktige ting så ble det valgt en prestinne som ble ofret til Solguden. Dette ble gjort ved den samme steinen som Inkaen sies å ha bli født ut av. Alt dette er sagn og historier, men det merkelige er at selv i dag, under tordenvær, så slår lynet ned rundt denne steinen.

Vi våknet til en dramatisk soloppgang og ca. fire grader. Vi spiste en lett frokost og gikk ned til havnen. Underveis vasket vi oss i ungdomskilden og så på Inkaens hager. Båten tok oss til Måneøya og til et vakkert tempel hvor prestinnene hadde bodd. Stedet er veldig lite besøkt, og det hvilte en ro over det. Det sies at prestinnene studerete astronomi og mediterte her og også at de hadde kontakt med andre dimensjoner. Det er kanskje også det eneste stedet hvor inkakorset er fremstilt tredimensjonalt.

Med en god følelse seilte vi tilbake til Copacabana og kjørte tilbake til Puno, men vi satt begge igjen med en følelse av et ett døgn i Bolivia var alt for lite. På tilbaketuren kom overraskelse nummer tre. Vi besøkte en naturlig formet port i en spesiell fjellformasjon som sies å kunne bringe en til andre dimansjoner. Vi tok inn energien på stedet og den var sterkt tilstede. Kan virkelig anbefales hvis du er i nærheten.

Nå sitter vi på hotellet i Puno og venter spent på morgendagen som bringer oss til Mirasolskolen. Da blir det stille fra oss en stund, for der er det ingen forbindelse, hvis det ikke har skjedd et mirakel!

Et fjell av luer og votter!

Tusen takk til dere som har sendt sokker, votter og luer til barna på Mirasolskolen. Per og Kari reiser på torsdag (følg med her på bloggen for å lese reisebrevene fra dem), og kommer til å ta med seg masse fine strikkeplagg over til skolen. Så langt har vi fått inn 26 luer, 18 par votter og 1 par sokker.

Ble du for sent ute til å bidra? Ikke fortvil. Vi tar imot sokker, votter og luer hele året, samler det opp og tar det med oss neste gang vi reiser: Det kommer dit det skal!

Det er tre fantastiske strikkere som har sendt oss sine bidrag. Denise Samson har strikket hele 14 luer og 18 par votter. Tove Elisabeth Noer har heklet og strikket 12 fargerike luer og Anne Skøyen (Annepålandet) har strikket et par tøffe sokker.

Jeg ble mektig imponert over insatsen til Denise, så jeg tok en telefon til henne for å takke for hjelpen. Hun kunne fortelle meg at alt var strikket i løpet av tre (!!) uker. Det er det vi må kalle en strikkemaskin!

– Jeg er fadder for skolen, og veldig glad i å strikke. Når dere oppfordret på Facebook til å bidra, så måtte jeg bare hjelpe til. Dessuten er det hyggelig å ha noe meningsfylt å drive med. Jeg vet at det blir satt pris på og at det hjelper noen som trenger det, sier Denise.

Samtidig som at hun er fadder, og bidrar med masse hjelp til skolen, har hun også gjort seg selv til en av våre fremste talspersoner og verver nye faddere ved enhver anledning.

– Skolen trenger stadig penger, og til forskjell fra de store organisasjonene så vet jeg at alle pengene  går direkte dit de skal. Ingenting forsvinner i administrasjonskostnader. Derfor er det ekstra hyggelig å fortelle om prosjektet til andre.

Denise har allerede meldt seg som fast sokkestrikkerske, og jeg håper det er flere som har lyst til å bidra, enten om det er én sokk, eller tyve.

Fargerike luer fra Tove Noer

Tøffe sokker fra Anne Skøyen

Oppdtaring: Siden denne blogposten ble skrevet har vi fått inn enda flere votter og sokker. Takk til Dubedåre og Gerd Walle.

Kari viser frem litt av det vi har fått fra Gerd Walle og Dubedåre

Hjem, kjære hjem

Flyvinge

Beklager stillheten den siste uken av turen vår, men det har vært så mange inntrykk. Lørdag landet vi altså på Gardermoen og fikk igjen norsk jord under beina, men før det og etter den siste posten jeg skrev har det skjedd mye.

Som kanskje noen av dere fikk med dere ble avreisen vår fra Urubamba hindret av streik. Bøndene i Peru streiket for å markere rettighetene sine til vannet og det gjorde de ved å legge store (og små) steiner, røtter og glasskår ut i veien. Noen steder var det store blokkeringer, andre steder bare nok med stein til å gjøre veien ufremkommelig. Uansett, vi hadde hørt at streiken skulle vare bare en dag, men da det nærmet seg kvelden fikk vi mange motstridende beskjeder. Noen sa det snart var over, andre at streiken skulle utvides og forlenges. Vi hadde pakket alle baggene våre og var klar til å dra dersom det skulle bli mulig. Like før åtte kom bussjåføren løpende inn på hotellet, skulle vi dra måtte vi gjøre det nå. Det var bestemt at streiken skulle vare lenger, men de streikende hadde gått hjem et par timer for å spise og gjøre seg klar til nattskiftet.

Jeg må innrømme at hjertet slo litt fortere når vi snek oss ut i bakgården og inn på bussen, før vi kjørte avgårde. Vel ute på hovedveien var det ingen å se, bare mengder av stein. Heldigvis hadde noen kjørt før oss og det var ryddet en «sti» til bussen hele veien over fjellet til Cuzco. Turen tar vanligvis 1,5 time, men med slalåmkjøringen vår tok det 2,5 før vi var fremme. Jeg ble imponert over innsatsviljen til de som streiket, det var ikke store områder av veien det ikke lå stein på, og alt hadde skjedd i løpet av noen få timer tidligere på dagen.

Cuzco var en nydelig by, med stolt arkitektur og mange spennende møter. Blant annet fikk vi møte to sjamaner (eller rettere sagt det tilsvarende sjamaner for Inkaene), vi fikk spise deilig mat og rakk å forelske oss i byen før det altfor fort ble på tide å dra videre.

I Lima ble vi møtt med tanken på at turen snart var over, en både trist og god tanke for de fleste av oss. Jeg for min del tar med meg masse minner fra et fantastisk land med mange fantastiske mennesker. Jeg har også fått en ny respekt og mengder med takknemlighet for det priviligerte livet jeg lever, og jeg håper at jeg kan bruke det til å gjøre verden til et bedre sted for oss alle. Kanskje er det i disse tider ekstra viktig at vi alle tenker gjennom hva som er viktig for oss. Hvor vi bør bruke tiden og pengene våre, og hvor vi absolutt ikke trenger å bruke den.

Neste tirsdag (28. april) inviterer vi til Mirasolforedrag i butikken i Oslo i forbindelse med strikkeklubben. Der skal vi blant annet fortelle og vise bilder fra skolen vår. Denne kvelden koster strikkeklubben 30 kroner, pengene går uavkortet til skoleprosjektet. Det vil også bli mulig å tegne seg som fadder for skolen.

Tusen takk til alle de flotte menneskene i reisefølget. Dere har vært fantastiske! Tusen takk til alle dere som har fulgt oss på turen, jeg håper dere vil hjelpe oss videre i neste fase for å gjøre flere drømmer til virkelighet.

Det er offisielt!

Vi har nettopp fått en skikkelig gla’ melding! Skolen «vår» har endelig fått offentlig godkjennelse som barneskole. Alt vi har jobbet for de siste fire årene har endelig godt i oppfyllelse. Tuuusen takk til alle som har bidratt. Meld deg gjerne som fadder, så bidrar du til å sikre fremtidig drift av skolen.

Offisiell åpning blir det når vi besøker skolen om et par uker. Følg med her på bloggen for bilder og reisebrev.

Barna ved Mirasolskolen

Strikk for Mirasol

Jeg har akkurat fått nyss om at det foregår en strikkeaksjon på Ravelry. Der er det noen ildsjeler som har tatt initiativ til å strikke alpakkaluer til barna på Mirasol-skolen. Det er kanskje litt rart, tenker du, men alpakka er en luksusvare, og selv om det er det perfekte fiberet for at små barn skal holde varmen på det peruanske høylandet, vel så har de rett og slett ikke råd til å bruke det. Derfor synes vi det er et supert tiltak når noen gir av tiden sin for å bidra. I mars reiser vi til Peru for å besøke skolen, og da lover jeg å ta bilder av alle de fine barna, med de fine, varme luene.

Reisebrev 3: Mirasol

Kari og Per har kommet til Mallkini og Mirasolskolen. Vi skal legge ut en lenger rapport på nettsidene så snart de kommer hjem, men her er litt å glede seg over i mellomtiden:

Hei alle sammen og velkommen til Mallkini!!

Vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Dette ble noen opplevelsesrike dager, fulle av glede, latter og håp for fremtiden. Vi ankom Mallkini, i bil, sent på ettermiddagen. Hodepinen på grunn av høydesyken ble gradvis sterkere for hver sving og hump i veien. For å unngå en rask oppstigning valgte vi å kjøre, i stedet for å ta fly, men høyden (4300 m) virker likevel inn på en kropp som er vant til å leve i lavlandet.

Barna kom løpende mot oss da vi kom kjørende mot skolen

Barna kom løpende mot oss da vi kom kjørende mot skolen

Rett før vi var fremme ble vi møtt av en jublende ungeflokk, som var på vei hjem fra skolen. Alle sloss om å hilse oss velkommen og å få klemme oss. Dette var noen helt andre unger enn de sjenerte, litt skye barna vi forlot for et år siden. Det var ikke fritt for at det falt noen rørte gledestårer. Allerede nå begynte vi å føle noe av forandringene som har skjedd i området etter at barna har flyttet inn på den nye skolen/herberget.

Vi kjørte de siste meterne opp til farmen og ble her møtt av tre glade hunder som også kjente oss igjen.

Vel fremme var det ikke annet å gjøre en å krype til sengs og håpe på at morgendagen ville se litt lysere ut. Det hjalp litt at vi ble motatt med åpne armer av Moises, og at Per var noenlunde oppegående slik at han fikk høre de site oppdateringene før han også krøp til sengs.

Barna hadde laget velkomst-banner til oss, da vi kom til skolen

Barna hadde laget velkomst-banner til oss, da vi kom til skolen

Neste morgen våknet vi til strålende sol, to mye lettere hoder og nytt mot. Nå ville vi se Mirasol, barna og oppleve dem for første gang i sitt nye hjem. Etter en delig frokost (bitte liten, det er ikke mye man klarer å spise i disse høydene), gikk vi, i lusetempo, veien ned til Mirasol. Der var det helt stille, men Monica (daglig leder og alt-mulig-dame) ventet på utsiden og vi skjønte fort at her var det noe på gang. Etter noen varme klemmer tok hun oss i hendene og leide oss i gjennom porten og inn på plassen foran skolen. Der ventet 38 glade barn med en stor plakat hvor det var skrevet: Velkommen Kari og Per. Skiften var laget av små papirbiter som de minste barna hadde revet i småbiter, mens de store hadde limt dem sammen til ord. Etterpå var det utdeling av klemmer og omvisning. Det er fantastisk å se hva som har skjedd siden sist. Mens vi venter på godkjennelse til at herberget skal kunne bli skole, går barna fortsatt på den gamle skolen, men de har ekstraundervisning og bor her på Mirasol. I helgene går de hjem til sine familier oppe i fjellene, sammen med fedrene når de har vært nede fredag ettermiddag og utført ukens storvask.

Barna er flittige studenter og kunnskapsnivået deres har økt betraktelig på bare ett år

Barna er flittige studenter og kunnskapsnivået deres har økt betraktelig på bare ett år

Når vi satte i gang med Mirsolprosjektet var vi klar over at det ville ta litt tid å komme gjennom det byråkratiske arbeidet med å få godkjent Mirasol som skole. Det viste seg at mange av barna var så og si analfabeter selv ettter 7 års skolegang. Barna er indianere, og snakker derfor quechua, mens det offisielle språket i Peru er spansk. Mange av foreldrene kan ikke snakke spansk i det hele tatt, slik at barna er helt ukjente med spansk når de begynner på skolen. All undervisning foregår på spansk. Lærerne kan ikke snakke quechua og kan derfor heller ikke oversette undervisningen. De fleste barna blir sittende time ut og time inn uten og forstå noe som helst av undervisningen. Mye bortkastet tid og veldig lite motivernede. Derfor har vi lagt stor vekt på å skaffe lærere som er tospråkelige og som kan undervise både på spansk og på quechua. Vi fikk se at dette er arbeid som har båret frukter. Barna snakker nå spansk til daglig på skolen, de har blitt mye flinkere både i språk og i andre fag. De er motiverte og klarer å følge mye bedre med i timene. De har fått en mye større selvtillit, har funnet seg til rette i hus med toalett, dusj og kjøkken. Alt dette er helt nytt og det er mye sosial trening som har vært nødvendig. Ingen av barna har brukt vannklosett før, tannpuss er et ukjent begrep, dusj opplevdes som varmt regn og det å rydde, vaske seg selv og omgivelsene må læres. Det er ikke mye gulvvask som utføres på jordgulv!

Det er mange glade barn på Mirasolskolen

Det er mange glade barn på Mirasolskolen

Men det virker unektelig som om de setter stor pris på det nye livet. Flere av barna legger nå press på foreldrene og ønsker en annen levestantard også i husene oppe i fjellene. De tar med seg tannbørsten hjem i helgene. Jentene nekter å gå på do ute i naturen og flere har nå fått toalett hjemme. De gamle husene, som var laget av stein, bestod av et rom med glugger til vindu og en åpen dør. Man sov, kokte mat, og lagde barn i ett og samme rom. I dag har de begynt å bygge nye hus, laget av adobe, leireblokker som de tørker i sola, og her blir det egne rom til kjøkken og toalett. De legger inn rennende vann og setter inn toalett. Gluggene erstattes med vinduer og husene lukkes med en dør slik at de holder seg varme.Alt dette har skjedd på under ett år. Skolen gir ringvirkninger i hele lokalsamfunnet!!

En stolt mamma sitter utenfor skolen og strikker

En stolt mamma sitter utenfor skolen og strikker

Vi kunne ha skrevet uendelig mye mer, men for å gjøre en lang historie kort så avsluttet vi besøket på Mallkini og Miraso skolen med en heidundrende fest, masse musikk, dans, god mat og mange varme klemmer. Gjennom dansen fikk vi takket hverandre, både store og små, for alt det vi har kunnet skape sammen og for at vi har fått lære hverandre å kjenne. Denne gangen var det vanskelig å reise hjem. Vi håper vi kan komme tilbake og være der over lengre tid. Å kunne bidra i undervisningen, lære språket og kunne snakke sammen på et dypere plan. På en annen side kjennes det godt å vite at alt er godt ivaretatt av dykige lærere, som har evne til å se hvert enkelt barn, fulle av kjærlighet og stolthet til barna og til Mirasolprosjektet.

Mirasol + Sanne = Sant

Mirasol + Sanne = Sant

Takk til alle dere som har vært med å gjordt dette mulig. Ikke minst en stor takk til elever og lærere på Sanne skole som har bidratt både med penger og flotte tegninger og dikt. De ble hengt opp på veggen i spisesalen siste kvelden og studert med stor interesse. Spesielt de elste barna synes det er spennende å se på likheter og forskjeller mellom Norge og Peru.

Det vi har gjordt sammen, er et mye viktigere arbeide enn noen av oss visste når vi laget tegningen av den fremtidige Mirasol skolen i gjesteboken på Mallkini for 4 år siden. Takk igjen, til dere alle!!!!

Her er hilsenen vi skrev i gjesteboka første gang vi besøkte Mallkini, for fire år siden.

Her er hilsenen vi skrev i gjesteboka første gang vi besøkte Mallkini, for fire år siden.