Siste reisebrev for denne gang: Avskjed med barna

Hvert år reiser Per og Kari til Peru. For å besøke skolen vår, for å kontrollere produksjonen av garn og klær, og for å hente inspirasjon. De vil gjerne dele sine opplevelser med dere, og vi legger ut reisebrev her jevnlig.

Vi har tatt avskjed med 58 triste barn i dag. Denne gangen har vi vært på Mallkini og Mirasolskolen i 8 dager og har fått sett mer av hverdagen og det daglige livet her oppe.

Det er trist å reise og vi kjenner begge på at det hadde vært fantastisk å være her enda lengre. Jeg har trent meg på spansk, begynner å forstå en del, men er helt håpløs når det gjelder å snakke selv. Dette blir tydeligere og tydeligere jo flere dager vi er her og behovet for å kunne kommunisere med barna uten Pers hjelp blir mer og mer påtrengende. Nå SKAL jeg begynne å studere spansk. Jeg har ett år på meg til neste gang.

Dette besøket har vært fullt av opplevelser, ikke de store som er lette å beskrive, men de små, men viktige som dreier seg om å se og bli sett. Blikk som utveksles, klemmer, utveksling av energi. Vi har vært 100% tilstede i møtet med barna, har sett dem le og gråte.

Har sett at de har blitt trygge barn som tørr å være åpne for oss som er fremmede, de tør å vise følelser både på godt å vondt. De er blitt trygge på seg selv, ikke minst de som har bodd på skolen fra starten av. Det er så lett å se forskjell på de som er nye og de som har vært på skolen en stund. Dette er det som gir vår innsats en mening.

Det å se at understimulerte barn kan endre seg så raskt. Det er flere av barna på skolen som er foreldreløse og som har levd alene en stund før de kom til skolen. Dette er kanskje de som endrer seg mest og som viser størst takknemmelighet for at de får være her. De har et enormt behov for fysisk kontakt og å bli sett. Og her må vi rose lærerene for at dette er noe de virkelig dyktige til!

Undervisningen begynner å falle på plass og det hele er blitt satt i system ved hjelp av Jimena fra Prescott. Dette har vært som en vitamininnsprøytning på lærerene og motivasjonen er på topp. Undervisningenen foregår fra åtte til to. Så får barna en varm lunch. Deretter er det undervisning på ettermiddagen, men dette er undervisning som dreier seg om dagliglivet. Dyrking av grønnsaker og poteter, søm, dans, tegning og kommunikasjon. Veldig populært, og viktig, for barn som har vokst opp i et lite steinhus og har hatt minimalt med stimuli annet enn det naturen kan by på og kommunikasjonen med den. Ikke at det er å forakte, for på denne tiden av året, hvor sola varmer, åkrene bugner av poteter og quinoa og temperaturen om nettene holder seg på plussiden er livet i Andesfjellene både utrolig vakkert, enkelt og problemfritt.

Det er noe annet når nattetemperaturen sniker seg ned mot minus 10, dagene er solfyllte, men det finnes ikke vann. Ingenting vil gro og det meste dreier seg om å dekkke basisbehovene.

Vi reiser hjem med et varmt hjerte for disse menneskene og denne kulturen. Behovet for å være her lenger blir sterkere for hver gang. Vi kjenner at dette begynner å bli en del av oss og at vi blir en viktig del også i deres liv. Vi har fått mange takknemmelige tibakemeldinger fra foreldre som sier at de har fått ”nye” barn, mange klemmer og håndhilsninger på vår vei.

Vi ser at dette vikelig gjør en forskjell og at disse barna er fremtiden i dette området. Kanskje er det elevene på Mirasolskolen som blir lokale leger, borgermestre, lærere og andre resurspersoner i dette samfunnet? For å kunne følge dem videre trenger vi å utvide skolen til en ungdomsskole, 5-årig. Dette vil kreve flere lærere, mer materiell, men klasserommene har vi, nå når byggetrinn 2 er snart ferdig. Så hjelp oss å verve flere faddere slik at vi kan sikre at det grunnlaget vi legger nå også kan følges opp i fremtiden!

Takk til dere alle.

Advertisements

Reisebrev 4: Første inntrykk av Mallkini

Hvert år reiser Per og Kari til Peru. For å besøke skolen vår, for å kontrollere produksjonen av garn og klær, og for å hente inspirasjon. De vil gjerne dele sine opplevelser med dere, og vi legger ut reisebrev her jevnlig.

Vi er fremme og har det helt FANTASTISK!!!

Veien til Mallkini og Mirasolskolen startet med en snartur innom markedet i Puno for å kjøpe ryggsekker til barna som bor på skolen. De går til og fra hjemmene sine hver fredag og søndag ettermiddag, og turen kan fort ta 4–5 timer hver vei. Da er det godt med en sekk som sitter behagelig på ryggen slik at de kan bære med seg halvparten av det de eier, resten ligger igjen på skolen. Vi fant en bod med sekker og etter iherdig pruting fikk vi ned prisen til 70,– pr sekk, ikke noe å si på det, men når beløpet skal ganges med 60 måtte vi grave dypt i lommeboken, og damene i boden stod igjen med store smil. Nå behøvde de ikke jobbe mere denne uken!

Vi ble, som vanlig, plukket opp av Moises og Juanita, og stor ble vår glede da vi fikk se at veiene både er utvidet og forbedret. I løpet av et års tid skal det til og med legges asfalt på veien som går fra Azangaro til jungelen. Det vil korte ned reisetiden til det halve og turen blir ikke minst mye mer behagelig. Så nå kan dere alle bare bestille billett og besøke skolen. Dere er hjertelig velkomne.

Vel framme krøp vi i seng og våknet til blå himmel og en deilig frokost med utsikt over Mallkini. Formen var på topp og ettter frokost spaserte vi ned til skolen. Der var det folketomt, alle var opptatt med undervisning, men vi snek oss inn i ett og ett klasserom og ble mottatt med jubel, sanger og velkomsthilsner. Vi satte oss ned i klasserommet med de eldste elevene og deltok på de to neste timene, den første var kommunikasjon og den andre var naturfag.

I naturfagtimen fikk vi se kjøkkenhagen hvor vi tok opp poteter til middagen. Vi fant minst fire sorter! Senere på dagen underviste Per og jeg om livet i Norge.

Kvelden gikk med til oppdateringer av prosjektet og det er utrolig flott å se hvor knirkefritt det hele går. Her er det bare behov for små justeringer og vi observerer at lærerene er veldig motiverte og barna er blitt rolige og disisplinerte, samtidg som der er utadvente, glade og enormt åpne for fysisk kontakt. Her er det lutter glede!

Neste formiddag gikk med til møter og diskusjon om hva som bør endres og hva som kan forbedres. Vi har nå ett års drift bak oss som barneskole og byggetrinn to er snart ferdig.

Pengene er snart oppbrukt og vi trenger å stramme inn og finne nye måter å sikre oss en stabil økonomsk framtid. Dette kan vi gjøre ved å øke garnsalget og i tillegg verve flere faddere. Det finnnes sikkert andre måter også og vi er takknemmelige for alle innspill. Men som i de fleste prosjekter som dette er det nødvendig å stramme inn livreima og det er det viktig at alle involverte forstår. Dette er ikke alltid like lett å få folket her til å skjønnne, for de ser jo på oss som ufattelig rike i forhold til seg selv. Og det har de jo aldeles rett i, men vi har alikevel ikke ubegrenset tilgang på midler.

På kvelden samlet vi alle og bakte brownies, noe de aldri hadde smakt før. Mange ivrige hender hjalp til, både med pisking og prøvesmaking. Men utfordringen kom når kaka skulle i ovnen. Her er det gassovn uten termometer og på 4300 m høyde oppfører ingrediensene seg totalt forskjellge fra hjemme. Temperaturen ble sjekket ved at kokken Bernardo stakk hånda inn i gassovenen med jevne mellomrom, kaka ekspanderte over kantene på panna og deretter kolapset den. Steikinga tok nesten tre ganger så lang tid som vanlig, men resultatet ble utrolig godt og var borte på et blunk.

I dag har vi tatt i mot en kjempestor lastebil fyllt med donasjoner fra Prescottskolen i Arequipa.

Her var det datamaskiner, fagbøker, pulter, stoler, kjøkkenutstyr, bokhyller og mye mere. Lastebilen var tømt på et blunk, for her er det ingen som behøver å bes mere enn en gang! Og så kom regnet og alt måtte flytttes under tak, og noe ble tatt i bruk umiddelbart. Nå sitter vi på venter på kveldsmaten, og den er helt sikker like utsøkt som alltid, og vi gleder oss til morgendagens ridetur med Cornelio. Vi skal besøke familiene langt oppe i fjellene og det fine er at barna er hjemme så vi får møte dem der også.

Tusen takk til Per og Kari. Det kommer flere oppdateringer fra skolen i begynnelsen av neste uke. I mellomtiden kan du jo bli fadder for skolen og støtte opp om det fantastiske arbeidet som gjøres for disse barna.

Et fjell av luer og votter!

Tusen takk til dere som har sendt sokker, votter og luer til barna på Mirasolskolen. Per og Kari reiser på torsdag (følg med her på bloggen for å lese reisebrevene fra dem), og kommer til å ta med seg masse fine strikkeplagg over til skolen. Så langt har vi fått inn 26 luer, 18 par votter og 1 par sokker.

Ble du for sent ute til å bidra? Ikke fortvil. Vi tar imot sokker, votter og luer hele året, samler det opp og tar det med oss neste gang vi reiser: Det kommer dit det skal!

Det er tre fantastiske strikkere som har sendt oss sine bidrag. Denise Samson har strikket hele 14 luer og 18 par votter. Tove Elisabeth Noer har heklet og strikket 12 fargerike luer og Anne Skøyen (Annepålandet) har strikket et par tøffe sokker.

Jeg ble mektig imponert over insatsen til Denise, så jeg tok en telefon til henne for å takke for hjelpen. Hun kunne fortelle meg at alt var strikket i løpet av tre (!!) uker. Det er det vi må kalle en strikkemaskin!

– Jeg er fadder for skolen, og veldig glad i å strikke. Når dere oppfordret på Facebook til å bidra, så måtte jeg bare hjelpe til. Dessuten er det hyggelig å ha noe meningsfylt å drive med. Jeg vet at det blir satt pris på og at det hjelper noen som trenger det, sier Denise.

Samtidig som at hun er fadder, og bidrar med masse hjelp til skolen, har hun også gjort seg selv til en av våre fremste talspersoner og verver nye faddere ved enhver anledning.

– Skolen trenger stadig penger, og til forskjell fra de store organisasjonene så vet jeg at alle pengene  går direkte dit de skal. Ingenting forsvinner i administrasjonskostnader. Derfor er det ekstra hyggelig å fortelle om prosjektet til andre.

Denise har allerede meldt seg som fast sokkestrikkerske, og jeg håper det er flere som har lyst til å bidra, enten om det er én sokk, eller tyve.

Fargerike luer fra Tove Noer

Tøffe sokker fra Anne Skøyen

Oppdtaring: Siden denne blogposten ble skrevet har vi fått inn enda flere votter og sokker. Takk til Dubedåre og Gerd Walle.

Kari viser frem litt av det vi har fått fra Gerd Walle og Dubedåre

Barnas Store Alpakkadag trenger frivillige

AlexDu Store Alpakka har etter forslag fra New Deal reklamebyrå ved NKF bestemt seg for å arrangere en festival for å skaffe faddere til Mirasol-prosjektet. Festivalen går av stabelen 20. juni 2009 i Birkelunden på Grünerløkka. Mye skal planlegges og organiseres frem til da, og vi trenger hjelp for å gjennomføre festivalen.Vil du jobbe som frivillig?

  • Har du lyst til å opptre, eller kjenner noen som kunne tenkt seg å stille opp?
  • Har du ideer til gjennomføringen?
  • Har du kontakter på lyd, telt, mat osv.?
  • Kjenner du noen i avis/TV/radio som kunne tenke seg å fortelle om prosjektet?

Send meg en e-post på kaja.marie@dustorealpakka.com

Festivalen skal være gratis og ha hovedfokus på barn og at barn hjelper barn. Det vil bli salg av mat, og overskuddet av salget vil gå til prosjektet. I tillegg vil vi selvfølgelig verve faddere og selge t-skjorter og experience-plagg hvor pengene går uavkortet til Mirasol-prosjektet.

Mirasol med På Håret

På HåretLike før helgen fikk vi en veldig gledelig nyhet. Frisørkjeden «På Håret» har i 30 år arrangert «På Håret»-dagene, hvor de gir deler av omsetningen til et veldedig prosjekt. I år har de bestemt seg for å støtte Mirasol-prosjektet, og ikke bare det de har bestemt seg for at inntektene fra innsamlingen skal gå til å dekke ett fadderskap per salong. Det betyr at Mirasol-prosjektet med dette har fått 19 nye faddere og en ny fast samarbeidspartner. Tusen takk til alle dere som kjøpte de produktene som støttet prosjektet og til På Håret for at de bidrar på denne måten. Det setter vi veldig stor pris på.

Samtidig viser dette at det er mange måter å bidra på, og prosjektet er noe man kan samles om å støtte.

Fra salongen i Bogstadveien

Hjem, kjære hjem

Flyvinge

Beklager stillheten den siste uken av turen vår, men det har vært så mange inntrykk. Lørdag landet vi altså på Gardermoen og fikk igjen norsk jord under beina, men før det og etter den siste posten jeg skrev har det skjedd mye.

Som kanskje noen av dere fikk med dere ble avreisen vår fra Urubamba hindret av streik. Bøndene i Peru streiket for å markere rettighetene sine til vannet og det gjorde de ved å legge store (og små) steiner, røtter og glasskår ut i veien. Noen steder var det store blokkeringer, andre steder bare nok med stein til å gjøre veien ufremkommelig. Uansett, vi hadde hørt at streiken skulle vare bare en dag, men da det nærmet seg kvelden fikk vi mange motstridende beskjeder. Noen sa det snart var over, andre at streiken skulle utvides og forlenges. Vi hadde pakket alle baggene våre og var klar til å dra dersom det skulle bli mulig. Like før åtte kom bussjåføren løpende inn på hotellet, skulle vi dra måtte vi gjøre det nå. Det var bestemt at streiken skulle vare lenger, men de streikende hadde gått hjem et par timer for å spise og gjøre seg klar til nattskiftet.

Jeg må innrømme at hjertet slo litt fortere når vi snek oss ut i bakgården og inn på bussen, før vi kjørte avgårde. Vel ute på hovedveien var det ingen å se, bare mengder av stein. Heldigvis hadde noen kjørt før oss og det var ryddet en «sti» til bussen hele veien over fjellet til Cuzco. Turen tar vanligvis 1,5 time, men med slalåmkjøringen vår tok det 2,5 før vi var fremme. Jeg ble imponert over innsatsviljen til de som streiket, det var ikke store områder av veien det ikke lå stein på, og alt hadde skjedd i løpet av noen få timer tidligere på dagen.

Cuzco var en nydelig by, med stolt arkitektur og mange spennende møter. Blant annet fikk vi møte to sjamaner (eller rettere sagt det tilsvarende sjamaner for Inkaene), vi fikk spise deilig mat og rakk å forelske oss i byen før det altfor fort ble på tide å dra videre.

I Lima ble vi møtt med tanken på at turen snart var over, en både trist og god tanke for de fleste av oss. Jeg for min del tar med meg masse minner fra et fantastisk land med mange fantastiske mennesker. Jeg har også fått en ny respekt og mengder med takknemlighet for det priviligerte livet jeg lever, og jeg håper at jeg kan bruke det til å gjøre verden til et bedre sted for oss alle. Kanskje er det i disse tider ekstra viktig at vi alle tenker gjennom hva som er viktig for oss. Hvor vi bør bruke tiden og pengene våre, og hvor vi absolutt ikke trenger å bruke den.

Neste tirsdag (28. april) inviterer vi til Mirasolforedrag i butikken i Oslo i forbindelse med strikkeklubben. Der skal vi blant annet fortelle og vise bilder fra skolen vår. Denne kvelden koster strikkeklubben 30 kroner, pengene går uavkortet til skoleprosjektet. Det vil også bli mulig å tegne seg som fadder for skolen.

Tusen takk til alle de flotte menneskene i reisefølget. Dere har vært fantastiske! Tusen takk til alle dere som har fulgt oss på turen, jeg håper dere vil hjelpe oss videre i neste fase for å gjøre flere drømmer til virkelighet.

Det er offisielt!

Vi har nettopp fått en skikkelig gla’ melding! Skolen «vår» har endelig fått offentlig godkjennelse som barneskole. Alt vi har jobbet for de siste fire årene har endelig godt i oppfyllelse. Tuuusen takk til alle som har bidratt. Meld deg gjerne som fadder, så bidrar du til å sikre fremtidig drift av skolen.

Offisiell åpning blir det når vi besøker skolen om et par uker. Følg med her på bloggen for bilder og reisebrev.

Barna ved Mirasolskolen