Reisebrev 1: Varme Lima, og første smak av høyden

Hvert år reiser Per og Kari til Peru. For å besøke skolen vår, for å kontrollere produksjonen av garn og klær, og for å hente inspirasjon. De vil gjerne dele sine opplevelser med dere, og vi legger ut reisebrev her jevnlig.

Underlig å tenke på, men dette er altså vår 7. tur til Peru. Det er kanskje ikke så merkelig at lukten av Lima virker like kjent som lukten av huset hjemme. Dette har blitt vårt hjem nummer to.

Vi bor, som vanlig, hos Marcia, som eier fabrikken hvor The Alpaca Experience-kolleksjonen blir strikket. Hun bor i et høyhus med utsikt over havet og Miraflores, området vi bor i, og det er ikke rart at vi sender noen tanker til innbyggerne på Chiles kyst som nettopp er blitt rammet av Tsunamien. Det kunne like godt ha skjedd her. Bølgene slår innover stranden bare noen få meter unna. Men denne delen av Lima ligger på en høyde som forhåpentlig ville ha tatt den værste støyten hvis bølgene skulle ramme. Myndighetene forbereder seg på at det kanskje er Perus tur neste gang. Så det er ikke fritt for at det ligger litt frykt i luften.

Men vi kan ikke la dette legge en demper på dagen i dag, det har vært strålende vær, med solskinn og 30 grader. Litt av et sjokk for en kropp som har vært vant til -20 de siste par månedene. Det er deilig å kjenne varmen, men sola er livsfarlig for en blek hud, som de siste dagene har antatt en mistenkelig nyanse av sterk rosa. Helgen ble tilbragt på en fantastisk strand, La Honda, sør for Lima. Vi ble invitert med til Marcias ”lille hus” på stranden. Vi så for oss en liten hytte på en 30-40 m2 i norsk standard, men her fikk vi se hvordan fiffen i Peru har det. Huset var det minste på stranden, det hadde hun rett i, men det var et tre etasjers hus med minst 20 små rom, 4 bad, og flere flotte terasser med havutsikt. Her var det plass til 3 generasjoner + gjester uten problemer. I tillegg til 3 hushjelper som passet på at vi hadde alt vi trengte til en hver tid. Deilig for et par dager, men jeg tror ikke jeg hadde klart å la meg varte opp hver dag hele året.

I dag har vi vært på en bitteliten fabrikk, for å få laget noen nye prøver til et nytt prosjekt vi holder på med. Fabrikken var vel ca. 50 m2 hvor det både ble strikket og laget garn. Det er fascinerende å se hvor lite utstyr de trenger for å klare å lage fine produkter. Da blir ikke lista så høy for å kunne komme i gang med sitt eget firma hvis man har pågangsmot og litt kapital. Det er moro å kunne bidra med noe til slike småprodusenter hvis de klarer å lage de produktene vi ønsker med den kvaliteten vi må ha for at de skal kunne selges i Norge. I tillegg har vi satt igang prøvestrikking av kolleskonen som skal ut i butikkene våren 2011. Det er alltid like spennende å se om vi får plaggene slik som vi ønsker dem og om vi treffer med fargene vi velger for kolleksjonen.

I morgen går turen videre til Arequipa.

Oppdatering:
Nå er vi framme i Arequipa, vi bor som vanlig på ”bestemors hus”, et billig, men veldig hyggelig hotell med blomstede hage og hengekøyer. Det er snart leggetid, så nå sluttter vi her.

Hjem, kjære hjem

Flyvinge

Beklager stillheten den siste uken av turen vår, men det har vært så mange inntrykk. Lørdag landet vi altså på Gardermoen og fikk igjen norsk jord under beina, men før det og etter den siste posten jeg skrev har det skjedd mye.

Som kanskje noen av dere fikk med dere ble avreisen vår fra Urubamba hindret av streik. Bøndene i Peru streiket for å markere rettighetene sine til vannet og det gjorde de ved å legge store (og små) steiner, røtter og glasskår ut i veien. Noen steder var det store blokkeringer, andre steder bare nok med stein til å gjøre veien ufremkommelig. Uansett, vi hadde hørt at streiken skulle vare bare en dag, men da det nærmet seg kvelden fikk vi mange motstridende beskjeder. Noen sa det snart var over, andre at streiken skulle utvides og forlenges. Vi hadde pakket alle baggene våre og var klar til å dra dersom det skulle bli mulig. Like før åtte kom bussjåføren løpende inn på hotellet, skulle vi dra måtte vi gjøre det nå. Det var bestemt at streiken skulle vare lenger, men de streikende hadde gått hjem et par timer for å spise og gjøre seg klar til nattskiftet.

Jeg må innrømme at hjertet slo litt fortere når vi snek oss ut i bakgården og inn på bussen, før vi kjørte avgårde. Vel ute på hovedveien var det ingen å se, bare mengder av stein. Heldigvis hadde noen kjørt før oss og det var ryddet en «sti» til bussen hele veien over fjellet til Cuzco. Turen tar vanligvis 1,5 time, men med slalåmkjøringen vår tok det 2,5 før vi var fremme. Jeg ble imponert over innsatsviljen til de som streiket, det var ikke store områder av veien det ikke lå stein på, og alt hadde skjedd i løpet av noen få timer tidligere på dagen.

Cuzco var en nydelig by, med stolt arkitektur og mange spennende møter. Blant annet fikk vi møte to sjamaner (eller rettere sagt det tilsvarende sjamaner for Inkaene), vi fikk spise deilig mat og rakk å forelske oss i byen før det altfor fort ble på tide å dra videre.

I Lima ble vi møtt med tanken på at turen snart var over, en både trist og god tanke for de fleste av oss. Jeg for min del tar med meg masse minner fra et fantastisk land med mange fantastiske mennesker. Jeg har også fått en ny respekt og mengder med takknemlighet for det priviligerte livet jeg lever, og jeg håper at jeg kan bruke det til å gjøre verden til et bedre sted for oss alle. Kanskje er det i disse tider ekstra viktig at vi alle tenker gjennom hva som er viktig for oss. Hvor vi bør bruke tiden og pengene våre, og hvor vi absolutt ikke trenger å bruke den.

Neste tirsdag (28. april) inviterer vi til Mirasolforedrag i butikken i Oslo i forbindelse med strikkeklubben. Der skal vi blant annet fortelle og vise bilder fra skolen vår. Denne kvelden koster strikkeklubben 30 kroner, pengene går uavkortet til skoleprosjektet. Det vil også bli mulig å tegne seg som fadder for skolen.

Tusen takk til alle de flotte menneskene i reisefølget. Dere har vært fantastiske! Tusen takk til alle dere som har fulgt oss på turen, jeg håper dere vil hjelpe oss videre i neste fase for å gjøre flere drømmer til virkelighet.

Sjøsprøyt og høydesyke

Utsikt mot Lima fra Barranco

Utsikt mot Lima fra Barranco

Det har gått to dager siden forrige oppdatering, og for resiefølget vårt har det skjedd mye. Vi avsluttet besøket vårt i Lima med en tur til strikkefabrikken. Der har vi startet produksjonen av prototyper for neste vårs kolleksjon. Før vi reiste til flyplassen for å komme opp i høyden tok vi turen ut til Barranco og spiste fantastisk kreolsk mat. Deretter gikk vi ned til stranden, der både små og store badeløver fikk duppet seg i Stillehavet. Både hår og undertøy til alle som var uti var fullt av sand da vi kom oss tilbake til bussen.

Far og barn Børmarken bader

Far og barn Børmarken bader

Vel ute på flyplassen skulle vi nesten ikke få med oss alle. Flyselskapet hadde «slettet» en av billettene, og ville ha oss til å kjøpe nye billetter. Per og Christian fikk beskjed om å vente på neste fly, men etter mye diskusjon og en heftig løpetur gjennom Lima flyplass, kom de seg likevel med på det samme flyet som resten av oss.

Utsikt mot Lima fra flyplassen

Utsikt mot Lima fra flyplassen

Vel oppe i høyden ble vi kjørt til et vakkert hotell: La Casa Mi Abuela – Min Bestemors Hage. Navnet har den pågrunn av det flotte hageanlegget, med blomster, fugler, fontener og badebasseng. Her har vi riktig kost oss siden vi kom. Høydesyken har vi sluppet foreløpig, noen har det til og med langt bedre her oppe i høyden enn nede i lavlandet. Jeg for min del må innrømme at det er litt tungt å puste, selv om det blir stadig bedre.

Maren hadde ikke fått nok av vann og hev seg uti bassenget så snart vi kom oss på hotellet

Maren hadde ikke fått nok av vann og hev seg uti bassenget så snart vi kom oss på hotellet

En av de mange vakre blomstene i bestemors hage.

En av de mange vakre blomstene i bestemors hage.

Arequipa er en ganske stor by med ca. 1,2 millioner innbyggere. Andre millionbyer vi kjenner er Stockholm og København, men du må fort kaste forventningene dine når du kommer til denne byen. Den føles som en pitteliten landsby. Husene er lave. Sentrum lite og oversiktlig, og menneskene smilende og vennlige. Jeg tror Arequipas største severdighet er klosteret: La Santa Catalina. Det er en by i byen, med vakre bygninger, små plasser, massevis av blomster og fantastiske farger. Vi tok oss en tur i går kveld, når gatene var opplyst av fakler. Det var utrolig flott å få oppleve. Klosteret er i drift fortsatt i dag, selv om det er lang færre nonner her nå enn tidligere.

Kveldsvandring i Santa Catalina-klosteret

Kveldsvandring i Santa Catalina-klosteret

I morgen skal vi besøke spinneriet og garnfabrikken, så reiser vi til Titicacasjøen og Mallkini. Alltid noe å se frem til!

En bursdagsdag

Første hele dag i Lima er vel overstått. Og for en dag! Etter en deilig frokost med masse frukt og godt humør satte vi nesen mot et av Limas historiske museer. Tradisjonell keramikk får en annen klang her. Bruksgjenstander som er sirlig utført, og fungerer som folkeopplysning. Denne muggen avbilder en av de tre viktigste gudene for de gamle Inkaene: Katten.

Katten, slangen og condoren er tre av de viktigste gudene i inkatradisjonen

Katten, slangen og condoren er tre av de viktigste gudene i inkatradisjonen

Etter kulturelt påfyll gikk vi en tur til Limas nasjonalmuseum. Langs veien var det massevis av farger og blomster.

rosablomst

Deretter tok vi turen til en av Limas beste fiskerestauranter for å feire et bursdagsbarn med deilig lunsj. Maren fyllte ni i går, og storkoste seg med deilig ceviche. Ceviche er Limas nasjonalrett, og består av råmarinert fisk med delige sauser til.

Fornøyd bursdagsbarn

Fornøyd bursdagsbarn

Perus nasjonalrett

Perus nasjonalrett

Nå skal vi pakke sammen, i kveld reiser vi til Arequipa, 2800 meter over havet. Første steg på veien opp i høyden.

Ventetiden er over

Da var vi her. Endelig. Etter måneder med nedtelling for de minste turkammeratene, og over 20 timer på reisefot. Endelig har vi krysset Atlantern og det Sør-Amerikanske kontinentet, svingt så vidt utover Stillehavet og gjort nedslag til 20 i stil på Aeropuerta de Lima.

Det første som slår meg er fuktigheten, både mentalt og fysisk. Så utmattelsen. Vi landet 16.45 peruansk tid. 22.45 norsk tid ( i hvert fall i går før dere snudde klokka). Da hadde vi vært igang siden halv tre på morgenen, og for ikke å komme helt ut av balanse visste vi at vi måtte holde det gående noen timer til. 15 stykk søvndrukne, men ekstatiske nordmenn klatrer ombord i bussen til hotellet, jeg drar frem kameraet og begynner å knipse.

Arve og Per har endelig kommet seg ombord i bussen som skal ta oss fra flyplassen til hotellet. Vi er trøtte, men lykkelige og forventningsfulle.

Arve og Per har endelig kommet seg ombord i bussen som skal ta oss fra flyplassen til hotellet. Vi er trøtte, men lykkelige og forventningsfulle.

Det andre som slår meg er fargene. På husene, på bilene, på klærne, på blomstene. Overalt er det farger. Bussene er regnbuefarger, bilene er turkise, gule, rosa, husene likeså. Det er flott. Så ser du forbi fargene. På de rosa husene, som faktisk ikke har vinduer. På de turkise som kunne ha vært en krigsruin. Ikke fullt så flott. Kontrasten blir stor når vi sakte, men sikkert beveger oss fra slummen, gjennom byen til det rike Miraflores. Fortsatt farger, men rene, vakre fasader. Velstelte hager. Veltstelte smil. Det er trygt. Men det er også trist å tenke på hva som finnes en kort biltur unna.

Et av de mange fargerike husene langs veien til hotellet. I midtdrabanten er det frodige, grønne trær, og folk sitter og spiller kort eller tar en lur mellom bilene som dundrer forbi.

Et av de mange fargerike husene langs veien til hotellet. I midtdrabanten er det frodige, grønne trær, og folk sitter og spiller kort eller tar en lur mellom bilene som dundrer forbi.

Vi sjekker inn på hotellet. Kommer oss ut av ullstilongser (15 cm med snø dagen før avreise er ikke til å spøke med), og inn i skjørt, shorts og sandaler. Hadde kroppen fått bestemme ville jeg ha krøpet under dyna med en gang, men jeg klarer å motstå fristelsen fordi jeg ikke vil våkne midt i natten.

Så tusler vi nedover mot havet, hører bølgene fra Japan slå innover stranden 30 meter under oss. Og mørket. Havet og himmelen som smelter sammen i en bekmørk horisont. Vi finner oss et sted å spise, klarer å styre unna å bruke tannpirkerne til å sperre opp øynene og stormer tilbake til hotellet for å kollapse i hver vår seng. Men kroppen lot seg ikke lure. Klokken 4:30 i dag morges var jeg lys våken. Da var klokken 11:30 hjemme i Oslo, og kroppen syntes det var på høy tid å komme seg ut av dvalen. Vi får håpe det blir bedre etter hvert.

I dag skal vi besøke flere museer og feire Maren som fyller ni år med lunsj på en av Limas beste fiskerestauranter. Jeg har hørt at en fiskerestaurant i Lima med respekt for seg selv aldri serverer fisk etter lunsj! Da er den nemlig ikke fersk lenger! Jeg gleder meg.

Reisebrev fra Peru

Kari og Per reiste til Peru på søndag og har lovet å holde oss oppdaterte mens de er borte. Her er første reisebrev, med varme hilsner fra Lima:

Ja, nå er vi her igjen. For første gang helt uten forventninger. Alt er kjent, nesten som å komme til et hjem på den andre siden av jordkloden. Vi bor hos Marcia som eier fabrikken som strikker The Alpaca Experience for oss. Her har vi flott utsikt over havet og i dag har vi, for føste gang, sett øya som ligger like utenfor strandlinjen i Miraflores.


Disen, som så og si alltid ligger over Limas kyst, har lettet og vi kan se lenger enn de vanlige fire, fem hundre meterne. Nå ser vi hvor skittent vannnet er inne ved stranden, og hvor klart det blir bare noen hundre meter unna. Vi skal snart reise videre med fly til Arequipa, opp i ”lavlandet” som inbyggerne der sier, ca. 3200 moh. Ha, ha sier jeg som alltid har blitt høydesyk allerede der, men denne gangen er jeg forberedt…


Vi er litt spente på om vi i det hele tatt kommer ut til flyplassen. Det er APEC møte i Lima og alle de store toppene i denne delen av verden (Asia og Sør Amerika) er samlet for å snakke om finanskrisen, matvaredekning og andre viktige tema. En av dem som er ventet inn i dag er Bush og hans liv er visst viktigere enn mange andre menneskers liv, ser det ut til. Så derfor er det så og si umulig å komme fram i denne byen. I går var sentrum og flyplassen avstengt i 3 timer. Vi bor midt inne i et område fylt med politimenn, det skal være 39.000 på jobb her i Lima i disse dager, så vi føler oss veldig trygge.

Carolina har full kontroll over The Alpca Experience-kolleksjonen

Carolina har full kontroll over The Alpca Experience-kolleksjonen

Nok om det, vi har vært på fabrikken og truffet Carolina som lager mønstre og prototyper til alle plaggene vi tegner til The Alpaca Experience-kolleksjonen. Det er masse fint på gang!!! Moro å se at hun har fått full kontroll. I fjor var hun nesten ny i jobben ogfullstendig stressa, mens nå har hun fått en mye mer avslappet holdning til det hele. Noe av grunnen kan være at bedriften har måttet si opp 30 strikkere den siste uken, bestillingene fra USA er redusert til et minimun pga. finanskrisen. Vi er derfor blitt den største kunden de har.

Per på besøk hos en av mini-fabrikkene som produserer klærne våre

Per på besøk hos en av mini-fabrikkene som produserer klærne våre

Vi hadde et ønske denne gangen: Å komme ut til de som strikkker de vakre alpakkaplaggene som vi har gleden av å bruke, så og si hver dag. Hver gang vi mottar en levering fascineres vi over hvor vakkert arbeide de gjør og hvor gjennomført alt er. Fine håndlagde detaljer, heklekanter og vakre fellinger. Og så og si alt gjøres på håndstrikkemaskiner, eller for hånd, i bitte små ”verksteder”. Her sitter det 7-8 strikkere i ett rom, én har kontrollen og styrer arbeidsoppgavene, mens de andre strikker på gamle maskiner. Det er utrolig hva de klarer å lage, og hvilken tålmodighet de har! Hver dag, 9 timer om dagen og med stor takknemmelighet for at de har en jobb!

I dette området av Lima bor strikkerne som lager The Alpaca Experience

I dette området av Lima bor strikkerne som lager The Alpaca Experience

Mange blir sagt opp i disse dager og de ber oss pent om at vi prøver å skaffe dem mer å gjøre. Vi lover å gjøre vårt beste. Det gir alt et annet perspektiv når vi ser hvor avhengige disse menneskene er av at vi klarer å skaffe ordrer, ellers har de faktisk ikke noe å gjøre. De fleste har familier med mange barn og da går dette utover alle. Dette i et land hvor det ikke finnes noen sosialt støtteapparat. Du er helt prisgitt deg selv eller at andre i familien kan hjelpe deg…

Glad for å ha jobb

Glad for å ha jobb

Det er fascinerende hvor intrikate mønster de klare å lage på de gammeldagse strikkemaskinene

Det er fascinerende hvor intrikate mønster de klare å lage på de gammeldagse strikkemaskinene

Her selges det ferdiglagde hus

Her selges det ferdiglagde hus

På veien tilbake til Miraflores så vi noe morsomt. Langs veien stod det masse små hus, i forskjellige størrelser, litt større enn dukkehus. Det var hus som kunnne kjøpes ferdig, flatpakket, og så settes opp der du måtte ønske. Litt lenger borte i veien møtte vi en pickup med et flatt hus på lasteplanet, alt inklusive, trapp, tak, dør og vegger. Foran, i førerhuset, satt sjåføren med et forelsket og smilende ungt par ved siden av seg. De var på vei til å sette opp sitt sitt første hjem sammen.

Hilsen Per og Kari i Lima