Ventetiden er over

Da var vi her. Endelig. Etter måneder med nedtelling for de minste turkammeratene, og over 20 timer på reisefot. Endelig har vi krysset Atlantern og det Sør-Amerikanske kontinentet, svingt så vidt utover Stillehavet og gjort nedslag til 20 i stil på Aeropuerta de Lima.

Det første som slår meg er fuktigheten, både mentalt og fysisk. Så utmattelsen. Vi landet 16.45 peruansk tid. 22.45 norsk tid ( i hvert fall i går før dere snudde klokka). Da hadde vi vært igang siden halv tre på morgenen, og for ikke å komme helt ut av balanse visste vi at vi måtte holde det gående noen timer til. 15 stykk søvndrukne, men ekstatiske nordmenn klatrer ombord i bussen til hotellet, jeg drar frem kameraet og begynner å knipse.

Arve og Per har endelig kommet seg ombord i bussen som skal ta oss fra flyplassen til hotellet. Vi er trøtte, men lykkelige og forventningsfulle.

Arve og Per har endelig kommet seg ombord i bussen som skal ta oss fra flyplassen til hotellet. Vi er trøtte, men lykkelige og forventningsfulle.

Det andre som slår meg er fargene. På husene, på bilene, på klærne, på blomstene. Overalt er det farger. Bussene er regnbuefarger, bilene er turkise, gule, rosa, husene likeså. Det er flott. Så ser du forbi fargene. På de rosa husene, som faktisk ikke har vinduer. På de turkise som kunne ha vært en krigsruin. Ikke fullt så flott. Kontrasten blir stor når vi sakte, men sikkert beveger oss fra slummen, gjennom byen til det rike Miraflores. Fortsatt farger, men rene, vakre fasader. Velstelte hager. Veltstelte smil. Det er trygt. Men det er også trist å tenke på hva som finnes en kort biltur unna.

Et av de mange fargerike husene langs veien til hotellet. I midtdrabanten er det frodige, grønne trær, og folk sitter og spiller kort eller tar en lur mellom bilene som dundrer forbi.

Et av de mange fargerike husene langs veien til hotellet. I midtdrabanten er det frodige, grønne trær, og folk sitter og spiller kort eller tar en lur mellom bilene som dundrer forbi.

Vi sjekker inn på hotellet. Kommer oss ut av ullstilongser (15 cm med snø dagen før avreise er ikke til å spøke med), og inn i skjørt, shorts og sandaler. Hadde kroppen fått bestemme ville jeg ha krøpet under dyna med en gang, men jeg klarer å motstå fristelsen fordi jeg ikke vil våkne midt i natten.

Så tusler vi nedover mot havet, hører bølgene fra Japan slå innover stranden 30 meter under oss. Og mørket. Havet og himmelen som smelter sammen i en bekmørk horisont. Vi finner oss et sted å spise, klarer å styre unna å bruke tannpirkerne til å sperre opp øynene og stormer tilbake til hotellet for å kollapse i hver vår seng. Men kroppen lot seg ikke lure. Klokken 4:30 i dag morges var jeg lys våken. Da var klokken 11:30 hjemme i Oslo, og kroppen syntes det var på høy tid å komme seg ut av dvalen. Vi får håpe det blir bedre etter hvert.

I dag skal vi besøke flere museer og feire Maren som fyller ni år med lunsj på en av Limas beste fiskerestauranter. Jeg har hørt at en fiskerestaurant i Lima med respekt for seg selv aldri serverer fisk etter lunsj! Da er den nemlig ikke fersk lenger! Jeg gleder meg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: